Gjesteskribent Siri Gjære skriver personlig om hvordan kunsten holder det gående selv om alt er stengt og «storstua» bare står og venter på å åpnes igjen.
Hvor er alle sammen?
Jeg sitter i den svære bilen min utenfor en gammel kino. Den ser helt nedstengt ut. Ingen plakater, ingen framtidsvyer. Den er så verdig og stolt. Det er noe med hvordan huset er bygd, hvordan den ligger så fint til på tomta og det lyser fra en leilighet i 2. etasje, det er et stort vindu i garderoben. Den ligger så tilgjengelig, det er lett å kjøre dit, lett å komme seg derfra, og jeg ser for meg alt som kan ha foregått der, i storstua. Alle som sitter sammen og alene. Noen drømmer om den som sitter to rader bak, andre irriterer seg over de som snakker under filmen, men er litt misunnelig også på de som pludrer så godt sammen, panne mot panne. Kollektive latterbrøl, og den unisone stillheten i det heltinnen skal ta sitt livs største valg. Vi lever oss inn og kjenner på en protest, en vilje til endring, og en lyst til å ja, ja kanskje bare sette oss i bilen og DRA! Vi må danse vi også! vi MÅ danse! Vi MÅ DANSE! Kjenner gufset fra vinteren ute, og ser stjernehimmelen som har sprunget ut i løpet av filmen.
Jeg lurte aldri på hvor jeg skulle gå, da jeg var barn, jeg kunne gå overalt, og jeg befant
meg ofte i noe som kunne oppfattes som nærmiljøets storstue. Vi hadde mange forskjellige hus å gå inn i, en park å leke i, hester. Vi fikk ikke gå i tårnet, så dit gikk vi, og så utover hele verden. Vi hadde tilgang på en alltid åpen gymsal, med piano og svære høyttalere. Når som helst kunne noen bryte ut i sang, og en gang satt faktisk Leif Ove Andsnes og spilte der. Men det visste vel ikke vi. Da han var ferdig lagde vi musikal i gymsalen, med tau og tjukkas og alle Grand Prix-låtene. Vi gråt veldig da vi sang de tristeste sangene og det var deilig. Det ble pang og pyro på slutten og vi svevde synkront ned på tjukkasen i finalen.
Høsten er på sitt mørkeste og jeg er inne i en gammel kino som har blitt til et teater, i en sal bygd over et nordvendt gammelt villniss, en mørk og dunkel hage. Jeg sitter bak orgelet mitt, det med kjole på, jeg skimter noen ved veggen, en kapteinslue, et flagg, jeg hører det sprake i en kasserolle, A tar med seg det lille orgelet sitt ut på gulvet, noen vugger, M sitt kne går opp og ned, noen gikk akkurat ut. Jeg skrur på en effektboks og kjenner igjen lyden av en glemt gitar og klangen legger seg i loop, oppå hverandre, klangen og det nye minnet. Vi må jo danse!
Vi danser sammen, alene i samme rom, vi havner i en felles puls, vi mister tida, vi kjenner bare bevegelsen og den felles pusten, vi danser oss inn i en reise, inn til en portal som skal ta oss videre inn i det vi ikke vet, det vi lengter etter, savner, er nysgjerrig på. Sommerfugleffekten. En tone, en klang, et minne, en rytme som ligger i kroppen din.
Alle er i bevegelse, noen liggende, noen sittende, noen strekker armene oppover, svevende, vi danser stille, vi flyter sammen i avstand, tillit, trygg på at det her er riktig og godt, sunt til og med. Helende. Vi kan leve på det her gjennom vinteren, kan vi ikke? En hage som er varm og omsluttende, dirrende, og lyset som males ut av mørket.
Det er vinterkveld og jeg står utenfor et splitter nytt kulturhus. Metallbjelker og led-lys. Det ligger på toppen, litt unna sentrum. Det er tirsdag og turneåpning. Folk hutrer forbi og gleder seg til forestilling, ser på meg litt skrått som om de vil pakke inn forventningen i skjerfet sitt, det varme skjerfet over finkåpa. Etterpå skal vi kjøre langt, sånn at vi kan sove ut i morgen, men hvem vet om vi får frokost? Er noe åpent? Kan man få lov til å håpe på en pølse og en pils?
Jeg er stressa og sjølbevisst, for det er anmeldere i salen og jeg tenker på hva de kommer til å skrive. Hvilke ord de kommer til å bruke om det vi har laget, det vi gjør. Vi kommer jo ikke til å gjøre det på noen annen måte bare fordi de er der, likevel vurderer jeg min egen innsats mens jeg synger, med ordene til en annen. Det er veldig forstyrrende – jeg skyver det bort, det hjelper meg ikke. En liten del av meg har vel lyst til å imponere, men det er jo ingenting i situasjonen her som handler om konkurranse, være bedre enn andre, høres bedre ut, være «flinkere enn». Jeg vet bare at noe skjer når jeg synger, noe jeg ikke kan sette fingeren på fordi det egentlig ikke går an å forklare, og jeg vil ikke ha kontroll over det heller.
Så lever musikken av seg selv, jeg snubler, stotrer, jeg leter, men stemmen min klinger som den vil og kraften i selve sangen ligger i samspillet med de andre, vi løfter i flokk og vi løftes i en bølge. Som tar oss over, som tar oss gjennom.
Før siste refreng rekker jeg å tenke at anmelderne sikkert kjeder seg, men hjertet mitt dunker så veldig.
Vi glir inn i en våg, vi lar årene hvile, vi glir inn i sangen selv, inni gyngen i tre-takta. Før siste refreng rekker jeg å tenke at anmelderne sikkert kjeder seg, men hjertet mitt dunker så veldig. Det dunker med meg hele sangen ut, og jeg er så intenst lykkelig, helt gjennom siste tone, og det lille henget der alle holder stilt sammen, før applausen, der alt samles i en pust, i et lite smil, i et hengivent frydefullt skuldertrekk til hverandre.
Hjertet mitt fortsetter å slå hardt og jeg er så glad og sliten; så innerst inni meg glad i musikk, så intenst glad for å få synge, og hjertebanken blir med meg ut og ned på stolen igjen. Jeg dirrer, drikker litt, ser på gulvet, der jeg ser de andre i øyekroken, og glir ned på gulvet sammen med dem. Anføttes med alle i salen.
Der er dere alle sammen. Mens vi venter på at storstua skal åpne igjen, at tjukkasen og tauene skal dras ut på gulvet og vi får danse igjen.
Trondheim, mars 2021
Siri Gjære
PS! Vi fikk kjeks og smoothie og vi fikk sove til klokka sju!