– Hvordan kan jeg synge lyset ut av mørket, og hvordan kan jeg synge i mørket slik at det kan være trygt, spør musiker og komponist Siri Gjære i denne fine teksten om håpet, lyset og barnet.
Av: Siri Gjære
Barnet har alltid vært et symbol på håp. Lyset som kommer ut av mørket, den nye stjerna på himmelen, det åpne, uskyldige, glede og fremtid. I jula synger vi om det.
Går vi langt nok forbi stress og mas, gavekjør, stappmette førjulsmager, det forventningsraknende, overflodsraftingen, kapitalismen, nyliberalismen, barnålene som stikker i sokkene og restene og ribbefettet som står stivnet i kjøleskapet – da kommer vi til lyset og barnet. Og vi synger om det. For å se om vi fremdeles er i stand til det. Å julestemmes.
Det er få ting i vårt system som er evig mørke, det vil bli lysere på et tidspunkt, og det lyse vil gli over i mørke. Alt fritt er en bevegelse mellom lyst og mørkt, en dans der det ene omfavner det andre. I det aller mørkeste, bryter det fram ei stripe av lys. Sola som endelig går over fjelltoppen. Naturens dynamikk og bevegelighet.
Jeg elsker mørketid og kulde, og vinterlyset er det lyset jeg finner vakrest og lettest å forholde meg til. Vinter kan virke strevsomt og lite fruktbart, men den tilbyr også ro og hvile. Jeg fungerer best i dette frosne, isolerte, sakte og massive. For meg er ikke vinteren ventetid, men oppklaringstid, modning, og et privilegium i en stadig mer opphetet verden. Uansett hvordan du feirer jula, er den et vendepunkt, et nullpunkt, et utgangspunkt og en tid for regnskap. Og kanskje gjør den oss sterkere – vi som har varme, hus, mat og hele familien intakt. Det er lett for oss å ha empati, medfølelse og håp.
Ales Bjaljatski fra Belarus, fredsprisvinneren 2022, sitter fengslet i sitt eget land, og sendte derfor sin kone Natalia Pinchuk for å ta imot prisen. I sin takketale sa han:
"Jeg tror fordi jeg vet at natten tar slutt og at morgenen kommer med lys. Jeg vet at det som skyver oss utrettelig fremover er håp og en drøm."
En tro grunnfestet i naturens gang, i tidens rytme, i dynamikken mellom godt og ondt, der han selv vet at han hører til i det gode, det som gir framtid, vekst og håp. Men som nå er i stillstand og motstand. Begge vet de at dette er en tro og et håp, men kan vise seg å slå feil.
Det samme skjer i år. Fredsprisvinneren Narges Mohammadi, fra Iran, sitter i fengsel og kan ikke komme og hente prisen selv. Hun er fengslet for å tenke og snakke fritt, og de som holder henne fanget og kuet vil vel aldri gå med på at hun er en vinner, ei heller at fred og frihet er det beste. Hun er fratatt muligheten til å leve med og se sine barn vokse opp, men håper at verden skal være noe annet for dem. Som i en drøm? Fins det håp?
8. mars i år står jeg gråtkvalt på scenen og skal synge på et kvinnedagsarrangement. Jeg er rådvill, satt ut og litt flau, for det er jo jeg som skal synge og de som skal gråte. Å gråte og synge bruker de samme musklene, men er umulig å få til samtidig. Jeg vil synge "Running up that hill" av Kate Bush, en låt jeg stadig vender tilbake til, og elsker å synge.
Unge mennesker har gjort, eller fått denne låten som sin nå, gjennom TV-serien Stranger Things. Originalen, til og med, ikke en remix. Fra kjellerstuer og svalganger dundret introen ut i lyserosa sommernetter i fjor, i det ungdommene runda serien og det onde måtte gi tapt, en gang for alle.
For en kraft som ligger i den låten, hele soundet og Bush sin stemme. Den tror faktisk på muligheten for endring, å få noe til å snu, til å skape forståelse og bedring gjennom å bytte perspektiv. Et forslag om forandring og dreining mot frihet og likeverd.
Jeg skulle på rett etter journalist Sæba Bajoghli, som fortalte fra Iran. Hun formidlet iranske kvinners håp, om det å tro på «at om mange nok små gnister vil tennes, så vil det til slutt bli et stort bål». Igjen en tro forankret i naturen, i det som må skje.
Grepet og forvirret tok heldigvis sangen over for gråten, og jeg fikk til slutt til å synge. Men akkurat der, i det bildet som handlet om håp, kvinne liv og frihet, så jeg også det samme bildet brukt fra den andre siden. Det som brenner alt ned, som ødelegger.
Tilbake til førjulstiden: "Kan du ikke komme og spre litt håp da, kjære kunstner?" Jeg møter en kollega på gata, og vi rister på hodet begge to over å bli spurt om akkurat det. Det er ikke så mye håp akkurat nå, og ikke så mye lyst heller. Men jeg respekterer ønsket.
Heida Karine Johannesdottir Mobeck skriver her om å spørre som en øvelse, som en holdning og livsinnstilling, som en vei inn til det å se og tolke det du ser, sette i sammenheng, skape forståelse og felleskap. Hun sier at det er den spørrende tilnærmingen til tingene og materialene som kan få dem i bevegelse, til at noe kan røre på seg og nærme seg hverandre på nye måter og med nytt liv.
Jeg spør vinteren - hva vil du meg?
Kan vi sammen sette noe i sving, i bevegelse, la materialene flytte litt på seg, reorganisere? Lydbølger, stemmebånd, orgelpiper, cellostrenger, allsang, nye felleskap? Nye håp?
Og jeg leter i nytt og gammelt repertoar. Folketoner og gamle sanger. Wham og de triste countryjulesangene om lengsel etter det som var. Og jeg spør "Deilig er jorden" – kan vi synge deg nå? Kan vi synge om barnet som bringer til oss en evig fred? Kan vi synge om barnet som blir født i Betlehem? Er ikke det både absurd og totalt meningsløst i møte med den rene ondskapen og fullstendige forakten for menneskeverdet som vi ser utspille seg nå? Hvor er englene som hyrdene så – er de der fremdeles, usynlige i lysglimtene fra raketter og under ruiner? Hvordan kan jeg synge om Jordmor Matja, Marta Dala og broren i femte klasse som ikke kan gjøre jobben sin, bake goro eller rydde vægen noe mer?
Jeg gir opp. Håp blir bare tafatt og trasig, et utslitt bilde. Jeg vil kjenne at det å synge julesanger skal gjøre noe mer enn å sette en stemning av nostalgi. Jeg vil sette noe i bevegelse.
Linn Ullmann sier i forordet til «Dødens Kunst» av Edwidge Danticat:
"Jeg tror håp er et arbeid, et lite usynlig arbeid, vi velger, eller ikke velger, å utføre hver dag, i felleskap eller kanskje i ensomhet, men alltid på vegne av et felleskap"
Jeg får prøve da.
"Vi synger i mørket, vi arbeider med stemmen i mørket som roer barnet, som hvisker at alt skal bli bra, selv om du ikke tror det selv."
Så jeg spør de gamle julesangene – hvorfor synger vi dere? Hva vil dere oss?
Jo, antyder de, for at når vi gjør det, så er det som vi synger sammen med de som levde i alle tider før oss. Vi synger i mørket, vi arbeider med stemmen i mørket som roer barnet, som hvisker at alt skal bli bra, selv om du ikke tror det selv. Men du ønsker det, vil det.
Å ville noe er bevegelse, er en kraft, et arbeid. Så når vi synger de gamle sangene, synger vi ikke alene. I melodiene ligger det en kontakt med mennesker i generasjoner bakover, som har levd og villet i alle slags tilstander og tenkt det samme: at barnet som blir født inn i det her – og som etter hvert blir det nye oss – er selve håpet. Det er barnet som gjør natt til dag, som setter det hele i bevegelse. Som spør, som ser, og som viser veien ut av Klungerdalen. For selv om både tyrannen og dragene er drept, ligger det onde der som en mulighet.
Jeg går ikke med på at det som skjer nå er et mørke, eller vinter, eller natt.
Det er mer som en intens lysende lampe som ikke kan skrus av, som holder meg våken og som har en høyfrekvent lyd som sniker seg inn i ryggmargen og blir der. En konstant stillstand av ødeleggelse og død, og ondskap.
Vinteren er ikke ond, vi trenger vinteren. Vi trenger mørket og vi trenger mørketidslyset, like mye som vi trenger våren og sola og sommerregnet.
Og vi trenger at barna får leve.
Brødrene Løvehjerte hopper av, hopper i det ukjente, flykter fra det evige mørket, det som hindrer lyset. Det er ingen happy ending, men det er en ending full av kraft og vilje. Som løper opp den bakken, som tar sats.
"Vi får synge sammen vi som er her, med de som ikke er her lenger, med de som ikke har stemme ..."
Så hva skal jeg synge? Spør jeg.
Hvordan kan jeg synge "O Helga natt", slik at krigene stopper, hvordan kan jeg synge "It came upon a midnight clear", slik at budskapet til englene faktisk har en effekt, og hvordan kan jeg synge om barnet og håpet og freden, når tusenvis av barn lever i konstant frykt? Hvordan kan jeg synge lyset ut av mørket, og hvordan kan jeg synge i mørket slik at det kan være trygt?
Vi får synge sammen vi som er her, med de som ikke er her lenger, med de som ikke har stemme og for de som er fratatt muligheten til å synge.
For selv om jeg ikke har mye håp, heller ikke my tro, så tviholder jeg på viljen, som tar vare på og som lar ting vokse, i trygghet.
Ingrid Lode ringer og spør meg om vi ikke skal synge «I will» av Radiohead sammen.
"I won't let this happen to my children", synger vi.
Vi kan faktisk ikke det.
Trondheim 7.12.2023
Siri Gjære