Scenekunstner og aktivist, Berit Rusten, har vært på premiere og skriver om sin teateropplevelse – og mye mer.
Av: Berit Rusten
Jeg er ikke teateranmelder. Jeg er scenekunstner i Panter Tanter Produksjoner og opptatt av at utøvende kunstnere skal kunne formidle sin empiri også skriftlig. Men å skrive om «Det Åttende livet (til Brilka)», som hadde premiere på Trøndelag Teater 30. september, gjør jeg ikke ut fra min empiri. Jeg skriver denne epistelen som en publikummer, uten anmelderkompetanse, med ballast som scenekunstner, aktivist og engasjert i krig/fred-spørsmål blant annet gjennom Internasjonal Kvinneliga for Fred og Frihet (IKFF).
Oppkjøring
Jeg leste boka med stor entusiasme. Fordi ...
Kriger, som slutten på 1. verdenskrig, den russiske revolusjon og 2. verdenskrig. Konflikter mellom hensynet til karriere/partiet og familie.
Å ofre seg selv for å beskytte liv og skjellsettende hendelser, som den 20. partikongress
eller Praha-våren.
Dette er alle tema som var gjenkjennelige og som alltid har interessert meg. Jeg var helt blåst etter å ha lest boka i sommer.
Også fordi alle disse store og små dramatiske hendelser er bakteppe for kvinner i ulike generasjoners streben etter å leve sine liv, som best de kan. Kampen for tilværelsen er det essensielle – dog med utgangspunkt i en privilegert familie i Georgia.
Aspektet med magisk realisme a la Isabel Allende, med en sjokolade som både redder familien fra vanskelige tider og blir brukt når livet tar overhånd, ga boka luft. Eller som Knut Hoem skriver i en anmeldelse i NRK 2021:
«En konditor har kommet på en oppskrift på varm sjokolade med hemmelige krydder som bringer folk helt fra konseptene».
Relatert til slike historiske hendelser som boka beskriver, er det svært sjelden at kvinneperspektivet kommer frem. Da jeg leste boka måtte jeg flere ganger tenke på «Krigen har intet kvinnelig ansikt» av Svetlana Aleksijevitj. I en omtale av den står følgende: «Hun sammenligner den menneskelige erindring med et kameraobjektiv, og mener at den kvinnelige erfaringen er den mest «lyssterke» når det gjelder følelser og smerte; den har en mer «detaljert eksistensverden».
Kanskje er det derfor boka måtte bli så lang som 1150 sider og teaterstykket ikke kunne bli kortere enn 3,5 time.
Det mannlige blikket
I forkant av premieren snakket jeg med flere garvede kritikere, mannlige sådanne. De hadde ikke lest boka … ganske typisk. Menn leser sjelden kvinnelige forfattere. De hadde hengt seg opp i karakteristika av bokas forfatter, som at «forfatteren er europamester i klisjeer» og refererte til et facebookinnlegg der det står: «Hvis målet er å bruke språk og virkemidler for å skape litteratur som strekker seg ut over historien og fortellingen, er det ikke en spesielt god roman.»
Fortellingen kunne nok være interessant for dem, men litterært var utgangspunktet deres at boka ikke holdt mål.
Er dette slik boka oppleves med et mannlig blikk? Knut Hoem, som skrev anmeldelse av boka for NRK i 2021, sier det slik: «Menn spiller biroller i Haratischwilis fortelling. Denne historien tilhører i første rekke kvinnene. «Det åttende livet» er et stykke feministisk historieskriving i romanform/…/Men kanskje fører også de forpliktelsene forfatteren føler hun har overfor historien med stor H til at teksten oppleves som noe mer skjematisk enn strengt tatt nødvendig/…/»
Strengt tatt nødvendig, med hvilke briller, spør jeg. Oppleves historier som tilhører kvinner, og der formen er valgt for å romme deres historier, alltid som litt «banale»? Litt langtekkelige? Strekker de aldri helt til kunstnerisk for det mannlige blikket? Og da kommer et spørsmål til, som jeg ikke kan svare på, men som er noe å tenke over: Er det det mannlige eller kvinnelige blikket vi leser forestillingen med?
Forestillingsrammer
Trøndelag Teater legger vekt på slektssagaen hvor de dramatiske livene til en georgisk familie følges gjennom det 20. århundre. Kvinneliv, begjær, drømmer, kamp og lidelse er viktige ingredienser. Likeså at historiens gang, politisk idelogi, tilfeldighetenes spill og personlige valg former menneskene og familien. Skjønnheten finnes i de vakre blomstene, som har gått i arv i generasjoner, som en spire av håp om en bedre fremtid.
«Det åttende livet» spilles på den gamle scene på Trøndelag Teater. Det kler forestillingen. Scenografien er enkel og vakker, med blomster og jord som anvendes på ulike vis ettersom fortellingen skrider frem. Det være seg som grav, som uttrykk for fest, som en gedigen hage kvinnene nærmest drukner seg i. Et stort, hvitt silketøy – som i starten henger som en slags kuppel, og etter hvert brukes som et gedigent brudeslør, for så å havne på gulvet og anvendes på ulikt hvis – fungerer. Bruken av dette tøyet gir assosiasjoner til Bread and Puppet Theatre, som blant annet inspirerte meg til bruk av slike som objekter da jeg gjorde «Mujers en rojo» (Kvinner i Rødt) i regi av Nuestra Cara, et kvinneteaterkollektiv i Nicaragua.
Kostymene er vakre, enkle og jeg liker særlig de sort/hvite som spiller opp mot det hvite tøystykket, og gjør at små symbolske handlinger som at et rødt roseblad blåser, blir svært effektfullt. Dette rene uttrykket, i neddempende nyanser og med det svart/hvite som grunnfarge, ga også assosiasjoner bakover. Til grupper fra Polen eller Italia, som besøkte Trondheim på 80-tallet, og der alt av scenografi og kostymer gikk i hvitt, svart og rødt – og mengder med levende lys. Tett. Tydelig. Nært på.
Jeg klarer ikke å la være: Hva var vitsen med plaststolene og plastsekkene som jorda var i? Var det et grep som skulle skape en verfremdungseffekt? Hvorfor ikke bruke stoler a la en georgisk stil? Hvorfor ikke bruke striesekker? Man hadde da ikke plast tidlig på 1920-tallet! Bruken av plast minnet om noe 70-talls. Man plasserte noen kasser på scenen, nonsjalant, og så det kunne brukes til alt. Det skjedde effektivt også med plaststolene midt i blomsterhavet som etter hvert grodde frem på scenen.
Lengsel etter pusterom
Ofte, spesielt om jeg ser forestillinger på Trøndelag Teater, kan jeg synes at effektene som brukes overdøver formidlingen. Det være seg mye (men ofte knallbra) video, stemningskapende, men for intens musikk etc. etc.
I denne forestillingen var det ikke video – deilig – og musikken var subtil og understreket spillets gang på en flott måte. I programmet står det ingenting om hvem som har laget musikken, men det må være en komponist med fingerspissgefühl. (Ettersom jeg ikke er kritiker og må ha alle slags referanser på stell, har jeg ikke gått etter i sømmene for å finne det ut).
Paradoksalt nok savnet jeg bruk av noe audiogrep. Audio- er et forledd (prefiks) som brukes om noe som angår hørselen. (fra et googlesøk). Når man skal iscenesette en bok på over tusen sider, må noen strekk fortelles. Skuespillerne gjorde dette i en mix av rollene de til enhver tid var i og fortelling av hva som skjedde i store sprang. Det var OK, men jeg savnet nesten at jeg av og til bare kunne lytte. Høre hvordan historien hoppet flere ti år fremover. Kanskje kunne vi fått øyeblikk med mørke og kun en fortellerstemme på «tape»?
Usj. Det er akkurat dette jeg skal prøve å unngå i dette skriveriet. Jeg skal IKKE komme med forslag til andre grep som kunne vært tatt, men forholde meg til det jeg faktisk opplevde! Men, det var altså dette, at når skuespillerne både skulle være i rolle og formidle hva som skjedde i store strekk, mistet karakterene noe av sin intensitet. Og kanskje mistet forestillingen også noe av det dokumentariske når det gjelder verdensbegivenheter?
Pausen
Forestillingen varte i 3,5 time, med en 20 minutter pause.
Pausen var interessant, fordi jeg da havnet på et bord med mange, der vi kun var to som hadde lest boka. Vi to var begge enige om at mye var gjenkjennelig. At forestillingen fikk oss til å huske alt vi hadde lest. Vi var ikke skuffet. Ingen av oss hadde den følelsen man ofte kan få, når man ser en film eller en teateroppsetting av en bok man elsker, at det blir platt, at boka er best!
Men samtidig var vi enige om at fargen i forestillingen var svært mørk og litt hard, til tross for alle blomstene. At dette var noe vi ikke opplevde i boka på samme måte. I boka, med det tydelige kvinneperspektivet, ble vi fascinert av hvordan kvinnene alltid og uansett klarer å finne noen aspekter med livet som gjør det verdt å gå videre. Kjærlighet, mat – og i boka en magisk sjokolade …
I Trøndelag Teaters oppsetting mister man litt dette. Den utrettelige styrken til kvinner, som overlever alt. Sjokoladen som har slik makt over livene til de som begjærer den, er en gjennomgangsmelodi i boka. I forestillingen blir denne sjokoladen servert kun på slutten av forestillingen, med referanse til at den også var blitt fortært tidligere, med dramatiske og uforklarlige konsekvenser. At sjokoladen fikk så liten plass, gjorde dens rolle platt og den magiske realismen blir borte. Det er som om regissøren plutselig husket sjokoladen og plasserte den i siste øyeblikk. Eller som om alle tragediene tok plassen fra sjokoladen.
Respekt og hurra for skuespillere, regissør, scenograf, kostymedesign etc.
Jeg pleier ofte å sovne, på kino eller på forestillinger, om de ikke fanger meg. Denne, til tross for lengden, betok meg. Jeg var våken hele tiden. Forøvrig gikk telefonen min, som jeg hadde i veska og klamret meg til, på uforklarlig vis varm. Bokstavelig talt. Batteriet var utladet i pausen og måtte settes til ladning i baren. Det har aldri skjedd meg før. Hmm …
Skuespillerne gjorde en strålende jobb. Og fordi jeg ikke anmelder, behøver jeg ikke fremheve noen, men alle. Og at de hadde dobbeltroller, fikset de også på en eminent måte. Respekt. Også respekt for regien. Jeg elsker det absurde kroppsspråket, som går i loop i slow motion, mens ord triller ut. Ordene blir mere kroppslige. Også her fikk jeg assosiasjoner til gamle travere, nemlig Odinteatret, som ofte bruker slike kroppslige grep i formidling av tekst. Repetisjon. Fragmentarisk. Gjentakende tekst. I love! For eksempel: En kvinne bærer en mann på ryggen og det blir tyngre og tyngre for henne, inntil hun synker sammen, mens mannen lirer av seg et ti års historie om USSR(Sovjetunionen) på tre minutter.
Hva savnet jeg?
Trøndelag Teater hadde lagt vekt på familiekrøniken, mens det jeg ble fascinert av i boka, er det ambisiøse i fortellingen om Georgia og hvordan kvinnelivene arter seg i stormer av historiske hendelser. Noe mer som kunne assosieres til Georgia. Duft av mat, noe i scenografien som gir opplevelse til frodigheten, noe i musikken som kunne gi en smak av det livsbejaende som finnes i boka.
I boka blir en av kvinnene forvist fra Georgia. Hun gjør det stort som en sangstjerne i Europa. Vesten omfavner fortellingen om kvinnen som har måttet flykte fra det grusomme regimentet i Øst. Hvorfor er ikke dette tatt inn? Her var det noe selvironisk relatert til hvordan vesten ønsker å fortolke og se resten, som jeg likte godt i boka.
Eller, representanten for «det nye mennesket». Han som ofrer familie og andre på maktens vei, men som en gang i sin ungdom møtte sin store kjærlighet, en kvinne som var mye eldre enn han. Som han resten av sitt liv er på leting etter. Dette er noe som i boka viser en flik av sårbarheten hos en av de fryktinngytende stålmennene i fortellingen. Hvorfor er ikke denne relasjonen, mellom en ung gutt og en moden kvinne, tatt inn. Er det fordi den bryter mønsteret?
Jeg kunne fortsatt med punkter, elementer i fortellingen jeg savnet, om jeg begynner å saumfare hva som fascinerte meg i boka, sammenliknet med forestillingen. Men det hadde jeg jo lovet meg selv at jeg ikke skulle gjøre!
Hva sitter igjen?
Så, hva sitter jeg igjen med, etter å ha vært på premieren? (Jeg går aldri på premierer, det er noe svært stigmatiserende sosialt med det, men Anna og Azra hadde fikset billett til meg. Så da så!)
Det jeg sitter igjen med er blomstene. Blomstene … til tross … Blomstene som mange graver, blomstene som håp, blomstene som overskygger mørket, blomstene som skjønnhet, blomstene som trøst. Blomster og jord som bilde på jord som må dyrkes (Panter Tanter Produksjoner bruker ofte blomster i sine forestillinger, sist i «Grrrls over 60» på Rosendal Teater for to år siden og «Skogens lavmælte fest» rundt Lianvannet i september i år. Så blomster gir identitetsfølelse til en Panter Tante, som jeg altså er).
Jeg sitter igjen med beundring over skuespillerpresentasjoner, både fysisk og tekstlig.
Jeg sitter igjen med en mørk historie om grusomme kvinneskjebner i det gamle USSR, som fremkaller gråt på menneskenes vegne. Det var også noen komiske skikkelser med, der komikken var det som ga overlevelsesfølelsen og lys. Likeså ga noen klassiske publikumsfrierigrep, som at det plutselig kommer en karakter fra bak i salen eller er oppe på balkongen, en letthet. Det fungerer alltid. Følelsene kunne få fritt spillerom, samtidig som noen grep gjorde at det ikke ble for vondt, tungt og svart for oss publikummere.
Min sidekvinne ble svært rørt og måtte frem med lommetørkleet. Mange gråt over skjebnene til kvinnene i «Det åttende livet (til Brilka)». Ikke jeg!
Kanskje er jeg vanskelig å bevege? Eller, kan det være noe med kommunikasjonen mellom scene og sal som gjør at jo – historien fenger, spillet tar meg, men det er noe uangripelig over det hele? Skjebnene utspilles «der oppe». Jeg kommer ikke inn på menneskene, dramaet foregår et annet sted, dramaet forplikter ikke. Det er som gutten på stranda for noen år siden, et sterkt bilde å gråte til. Det var 2. september 2015. Bildet av den to år gamle gutten Alan Kurdi som ligger med hodet ned i sanden på en strand i Tyrkia. Bildet av den lille, syriske gutten i rød T-skjorte og svarte sko, og i løpet av de nærmeste dagene kunne man lese femtitretusen tweets i timen om gutten på stranden. For den vestlige verden var det begynnelsen på flyktningkrisen, som vi stort sett lukker øynene til i etterkant, om den kommer for nære.
Kvinnene og deres barn er ofre for store og små konflikter, relatert til kriger og diktatur. De er ofre for at ingenting er så macho som de historiske hendelser som utspilles både i boka og i skisseform i forestillingen. Ser vi ikke nok av kvinnene som ofre i svarte drama på institusjonsteatrene? Jo, svarer jeg. Men, det er vel det som også er så forløsende, at vi kan gråte til disse skjebnene? At skuespillerne gestalter dem så sterkt i sitt psykologiske spill?
Asieh Amini (tidligere fribyforfatter i Trondheim, nå tildelt Adrianstua for sin litterære virksomhet), har vært svært aktivt i solidaritetsarbeid med de iranske kvinnene, etter at Iran ble rystet av landsomfattende demonstrasjoner i kjølvannet av at 22 år gamle Mahsa Amini døde i moralpolitiets varetekt. På et støttearrangement, der følelsene svulmet til gråt over de iranske kvinnenes skjebne og møtearrangøren ville ha to minutters stillhet for ofrene, brøt Asieh stillheten etter et kort minutt og sa: «Vi iranske kvinner gråter ikke over vår skjebne. Vi er sinte!»
Jeg tolker det Knut Hoem skrev som en anmeldelse av boka i samme gate:
Nino Haratischwilis «Det åttende livet. (Til Brilka)» er det litterære kurbadet stivfrosne nordiske sjeler trenger akkurat nå.
Kanskje savner jeg det i forestillingen. Noe med en annen temperatur enn det tunge, dramatiske, hjerteskjærende som får oss til å gråte. For er ikke det noe av det stivfrosne i våre sjeler? Vi gråter. Det er en del av et frossent rollemønster!
Å bryte mønstret kunne vært at noen av kvinnene eller at forestillingen selv, sier det tydelig. «Fuck the War!». «Fuck maktkampene!». «Fuck patriarkatet!» Dette er ikke kvinners liv!». «Det er ikke vi som har valgt dette!» «Patriarkatet må falle!»
Om forestillingen hadde insistert på at det vi ser forplikter oss til noe annet enn å få følelsesmessige kick, hadde jeg blitt skikkelig grepet, da? Kanskje ikke tatt til tårene, men fått hjertebank, blodet hadde begynt å bruse og jeg hadde fått en følelse av et stort vi av kvinner som er villige til å sette foten ned.
Ferdig snakket.
