En frilansskuespillers bekjennelser – signert Ståle Kvarme Tørring.
Foto: Eva Krogen
Hele mitt yrkesliv har jeg jobbet med prestasjon. Med å gi publikum den kvaliteten de fortjener. Med å være på ball, klare å berøre, provosere og glede. Jeg har jobbet med å speile skjebner, fremheve emosjoner, belyse situasjoner.
Jeg har hele tiden jobbet med å bli bedre, yte faget, kollegene, dem som har gitt meg tillit og har troen på meg rettferdighet. Jeg har jobbet med så mange fantastiske mennesker, med hardtarbeidende dyktige sjeler. Og med dem som bare sklir gjennom og får alt opp i hendene.
Noe som stadig kommer tilbake er avslag. Man går med et evig håp om at det skal betale seg å jobbe hardt, at det skal bli lagt merke til og verdsettes. Derfor tror man igjen og igjen at denne gangen, nå skal det skje. Nå kommer den telefonen, der du får bekreftelsen og roen til å fokusere på å bli enda bedre. Som kollega, som skuespiller. MEN så blir du forbigått denne gangen også.
Det sliter på en, tærer på selvtillit, på troen. Det blir vanskelig å forsvare valget om å gå fullt og helt inn i et liv på scenen. Det blir vanskelig å se kone og barn i øynene.
Det er tøft å tviholde på troen og tryggheten i at man er så bra som man er, at man har enormt mye å bidra med om man bare får lov.
Allikevel holder man ut, gråter bitre tårer, tørker dem, trekker pusten dypt og forteller mannen i speilet at «Du, du er så bra, Du har masse å bidra med, du må bare fortsette litt til, så vil alt slitet betale seg».
Du lever drømmen blir du fortalt. Og jeg har mest lyst til å svare, «Ja, men bare nesten».
Jeg lever kanskje drømmen, men ofte ligger den livløs, uten pust, sulten og i mørke når regningene løper og neste kontrakt, støtteordning, stipend virker som fjerne drømmer. Da trenger drømmen jeg lever livreddende førstehjelp, hjertekompresjoner.
Jeg har vært og er superheldig, ikke misforstå meg. Jeg har fine jobber, korte kontrakter i ulike konstellasjoner her og der. Møter inspirerende mennesker, i alle aldre i alle slags settinger. Hverdagen er variert og overraskende. Jeg får være med å skape. Alt dette er jeg så takknemlig for. Men akkurat når du kjenner deg som en del av noe, av et ensemble, en gruppe, et kollegium, blir det revet fra deg.
En ønsker så hardt å være en del av et felleskap, men så sitter man igjen alene og må finne opp kruttet på nytt.
Hva er det som gjør at en holder ut? Som gjør at en velger stå i dette, selv om det er så smertefullt?
Jeg tror oppriktig at det å leve et liv på scenen er en form for avhengighet, at vi som lever her, trenger menneskemøtene minst like mye som publikum trenger opplevelsene. Personlig elsker jeg møtet mellom sal og scene. Møtet mellom karakter og skuespiller. Jeg er fasinert av å vente på klarsignal, spenningen, pulsen som slår, kjenne at jeg lever. Jeg nyter å se alle kollegene, kostyme, maske, rekvisitt, lyd, lys, teknikk, musikere, verkstedarbeidere, vaskere, skuespillere som under kyndig kontroll fra inspisienter, ser og anerkjenner hverandre og vet at hver enkelt er viktig for at dette skal fungere. Hele laget må fungere.
Jeg elsker summingen fra salen, reaksjonen som er forskjellig fra kveld til kveld. Jeg elsker at jeg kan ta et steg ut fra virkeligheten, og i noen timer gå inn i en annen. Jeg elsker interaksjon med medspillere, blikk, betoning, nyanser, dagsform.
Jeg nyter tomheten etterpå, når jeg må sitte helt stille og ta meg inn. Jeg elsker jakten på forbedring, i detaljene og i de store bildene.
«Det som du er, vær fullt og helt, ikke stykkevis og delt» - Brand, Henrik Ibsen.
Jeg kan så mye, men likevel alt for lite. Det er rom og plass for en evig søken. Men det er alt for lite tid til fordypning, fordi jeg hele tiden er på jakt etter neste kontrakt. Fra hånd til munn.
Når jeg er på mitt mørkeste kan jeg dra frem øyeblikk fra et langt liv på veien. Fra møter over hele landet. Små øyeblikk der alt klaffet, der det gnistret. Så kan jeg se på disse minnene og kjenne duften, intensiteten og magien i øyeblikket. Sanse det.
Da vet jeg ...
Lenge var jeg bitter, jeg så hvordan andre tilsynelatende bare glir forbi, posisjonerer seg og får innpass før de har bevist noe som helst. Jeg så en mangel på fokus, på motivasjon og først og fremst mangel på takknemlighet, ydmykhet og respekt for faget. Jeg så middelmådige prestasjoner bli hyllet fordi vedkommende som gjorde det av en eller annen grunn skal hylles uansett hva vedkommende presterer. Og jeg erkjenner at jeg kjente på sjalusi, på bitterhet og på sinne.
Det bruker jeg ikke krefter på lenger. Jeg får ikke gjort noe med disse tingene. Det eneste jeg kan gjøre noe med er meg selv. Jeg kan være hardtarbeidende, fokusert, og på når mulighetene byr seg. Og først og fremst kan jeg være en god kollega, som ser hver enkelt og anerkjenner hvor viktig alle er. Og jeg kan velge å løfte ensemblet med å gå foran som et godt eksempel.
Jeg har fått være med på de største suksessene, jeg har vært en stor bidragsyter til at de ble nettopp det. Men jeg må jobbe dobbelt så hardt for å bli vurdert, sett og inkludert. Slik er det for en freelancer. Ingen trygghet, ingen som legger opp løpet for oss.
Vi er de første som kuttes, og de siste til å bli prioritert. Helt til vi plutselig en dag kanskje blir sett av dette ene menneske, som evner å verdsette, se og løfte frem også oss. Og som ved å gjøre nettopp det vil slippe løs opplevelser og overraskelser ikke bare for seg selv og freelanceren, men også for tusenvis av publikummere.
Dette er virkeligheten for en freelancer. Usikkerheten, gratisjobbing, frykt for avvisning, avslag. Men virkeligheten er også unike opplevelser, og perioder med pur lykke og gleden av å skape noe sammen med andre, for andre.
Jeg elsker faget mitt, jeg elsker teateret, historiefortellingen, møtene. Jeg elsker musikken, dynamikken, stemningene.
Og jeg drømmer om en gang å kombinere denne kjærligheten, med trygghet, god samvittighet, og rom for enda større egenutvikling.
For det jeg er, er jeg fullt og helt og ikke stykkevis og delt.
Ståle Kvarme Tørring er freelance skuespiller og sanger, gjennom snart 25 år.
NB: Teksten ble først publisert i en kortere versjon på Tørrings facebook-side.