"Det var ikke det å havne bakerst i køen som fikk meg til å gråte, men at læreren min visste at det ville skje," skriver vår gjesteskribent Mihriban Mazlum.
Jeg er ei jente på 24 år, født og oppvokst her i Norge, men jeg er opprinnelig kurder fra Tyrkia. Jeg er utdannet barnehagelærer med vekt på musikk, drama, kunst og håndverk, og går nå første året på master i barnekultur og kunstpedagogikk.
Jeg har alltid tenkt mye over, og vært usikker på, hva jeg vil utdanne meg som. Eller riktigere sagt: hva jeg KAN utdanne meg som. Men én ting jeg alltid har vært sikker på, er at jeg vil STÅ på en scene. Jeg er jo like glad i å synge, som teater, men det å ta et valg, har uansett ikke vært det største problemet. Det største og vanskeligste problemet har egentlig vært å ikke vite hvordan jeg kan gjøre dette. Hva må jeg gjøre for å stå på en scene? Hvor hardt må jeg jobbe, og hvilke krav må jeg oppfylle for å få muligheten til å stå på en scene? Hva, hvor og hvordan har vært de spørreordene som gang på gang har surret rundt i hodet mitt.
Tross all usikkerheten, valgte jeg å gå den estetiske linjen på Dronning Mauds Minne Høgskole (DMMH) og er nå utdannet barnehagelærer. Jeg er også i ferd med å ta en master i barnekultur og kunstpedagogikk ved samme sted, noe som jeg i utgangspunktet trives veldig godt med. Men en liten øvelse i musikktimen på skolen, fikk meg virkelig til å tenke på de samme spørsmålene på nytt, og kjenne på den samme usikkerheten. Musikklæreren min er en reflektert, flink og omsorgsfull lærer som bruker de ”riktige” øvelsene, for å bevisstgjøre eller få elevene sine til å tenke og reflektere over ting. Noe som jeg virkelig følte at jeg fikk gjøre i denne ene timen.
Øvelsen heter ”The Privilege Walk” og gjennomføres med en gruppe med 10-40 deltakere hvor det stilles ulike spørsmål om bakgrunnen din. Ut fra om du svarer ja eller nei på disse spørsmålene, skal du enten ta et skritt fremover eller bakover. Denne øvelsen tvinger deltakerne til å konfrontere måten samfunnet privilegerer noen individer fremfor andre. Slike øvelser er designet for å få deltakerne til å reflektere over de forskjellige områdene i deres liv der de har privilegium (som vil si at en person eller en gruppe blir utstyrt med flere rettigheter, enn andre personer eller grupper). Noe som jeg, i dette tilfellet, følte at jeg ikke hadde, nettopp på grunn av at jeg til slutt havnet helt bakerst. Jeg ble lei meg og begynte å gråte.
Det var ikke først og fremst det å havne ”bakerst i køen” som plaget meg eller som fikk meg til å gråte, men det var det at læreren min kom bort til meg etterpå og sa: ”jeg VISSTE du ville havne bakerst i køen”.
Da jeg spurte hvorfor, fikk jeg som svar: ”fordi jeg hadde utenlandsk bakgrunn”. Hvorfor?, spurte jeg meg selv. Hvorfor må det være slik at vi med utenlandsk bakgrunn må jobbe hardere for å oppnå våre drømmer? Uavhengig av utdanning, jobb eller generelt i privatlivet? Hvorfor må vi med utenlandsk bakgrunn, alltid føle det presset om å bevise noe for andre? Jeg skal ikke legge skjul på at det finnes unntak, men hvor ofte gjør det det egentlig?
Hvor ofte får vi med utenlandsk bakgrunn informasjon eller muligheten til å bli inkludert i det som blir kalt kunstverden?
Ikke ofte nok til at jeg, som til og med er født og oppvokst her i Norge og som nå er masterstudent, skal vite hvor veien min vil eller kan ende som barnekultur- og kunstpedagog.
Det var verken øvelsen eller spørsmålene som fikk meg til å gråte, men det var det å kjenne på hvor urettferdig det egentlig var. Jeg håper virkelig at jeg en dag får mulighet til å stå på en scene, og at jeg med stolthet kan si at ”dette her, det er jobben min”.
Mihriban Mazlum, desember 2019.
Comentários