• Anna Lian

Virkeligheten er VIRKELIG

Kunsten er en gave, ikke en samtale, skriver dramatiker og kunstkritiker Willy Walder i denne gjestekommentaren.





Av: Willy Walder


Verden er et farlig sted. Situasjonen er kritisk. Undertrykking, diktaturer, vold og krig. Men på den andre siden, fantes det noensinne en tid uten kriser?

Virkeligheten vår er polarisert; autoritære stater står mot demokratiske, nasjonal selvstendighet mot globalisering, tradisjonen mot det moderne, det gamle mot det nye, det fremmede mot det kjente, det sterke mot det svake. Og polene begrunner sine posisjoner med en eller annen form for nødverge og vern av samfunnet eller nasjonen eller folket eller folk. Enten – eller. Enten er du med oss!, eller så er du mot oss!

Dramatiker og kunstkritiker Willy Walder.

Det er bibelske dimensjoner over dette, gud mot satan, det gode mot det onde. Jesus sa (Lukas 11; 17, 21-23): Hvert rike som kommer i strid med seg selv, blir lagt øde, og hus faller på hus. (..) Når den sterke med våpen i hånd vokter gården sin, får det han eier, være i fred. Men når det kommer en som er enda sterkere og overmanner ham, da tar han fra den sterke alle våpnene han satte sin lit til, og fordeler byttet. Den som ikke er med meg, er mot meg. Med andre ord, konflikt er gammelt nytt.

Denne striden vi står i er verken enkel eller lett å løse. Hva kan være viktigst, hva er den største trusselen mot oss? Et homogent eller et multikulturelt samfunn? Hvordan ta vare på demokratiet og frihetene våre, når frihetene brukes mot demokratiet? Hvordan samle et samfunn adskilt i ulike ideer om fellesskap og avgrunner mellom mennesker? Når de andre aldri er gode nok for oss? Nå de andre er utålelig annerledes. Når politikken står mellom enten – eller. Mellom økonomisk frihet og regulering? Mellom det tradisjonelle og det fremmede? Mellom religioner? Mellom paternalisme og feminisme? Mellom familie og lbgtq? Mellom autentisitet og identitet. Mellom det globale og det lokale? Mellom frihet og plikt. Altså, i hvilken retning går politikken?

Trass alle forsøk på å polarisere politikken til enkle og tydelig posisjoner, er virkeligheten likevel sammensatt og komplisert. Nok om det. Da er det godt å vite at kunsten er velsignet enkel. Den gjør som den vil. Verken mer eller mindre. Ikke det at kunsten står utenfor virkeligheten, den står ikke en gang utenfor kunstnerne, men er et resultat av kunstnernes arbeide i virkeligheten. Likevel, i det øyeblikket kunstneren gir fra seg kunsten, står den for seg selv, som en kommentar til virkeligheten, eller en egen virkelighet i virkeligheten. I den kompliserte virkeligheten. Men kunsten, den er enkel, for den gjør bare som den vil. Kunsten er annerledes. I det øyeblikket kunsten tvinges inn i eller under etiske eller estetiske regimer, får den ikke gjøre som den vil – da får den ikke være annerledes. Og i en polarisert virkelighet økes kanskje kravene til at også kunsten må uttrykke særskilte holdninger eller former, og det like gjerne være fra en uklar offentlighet (folk flest), fra politikere, eller fra kunstfeltet selv. At kunsten må tydelig og forståelig, politisk eller upolitisk, gagne folket eller nasjonen, gi innsikt og visdom. Men det er ingen grunn til å rope høyt i kunsten, for den er ubetydelig. En sonate av Beethoven hindrer ikke urettferdighet: Det må folk gjøre helt selv.

Kulturinstitusjoner er ikke kunst. Kultur er politikk. Kunst er ikke kultur. Heldigvis. Selv om kultur kan være kunst. Kunsten både er og er ikke, tradisjon og tradisjonsdiskurs, kunsten i seg selv er noe som isolerer den eller ikke fra den øvrige kulturen. Kunsten er noe forefallende, et forfall, noe som foregår og forgår. Derfor er kunsten alltid politisk, for den er alltid i forandring. Den ligner på demokratiet, selv om disse to, kunst og demokrati, er diametralt motsatte. Demokratiet er svakt fordi det favner så vidt, det forutsetter og krever konsensus og kompromisser. Demokratiet er en måte å håndtere konflikter og uenigheter. Denslags krever både toleranse og tålmodighet. Kunsten derimot er svak fordi den er enslig, bortenfor enigheten, svak i sine kraftløse uttrykk, i sin annerledeshet. På den måten blir kunsten et slags visken mot konsensus. Den blir betydningsløs, uforståelig og ignorert. Det er bra. Selve svakheten er styrken til både kunst og demokrati. Men ropene etter det sterke og tydelige er en trussel. Kunst er ikke propaganda, like lite som politikk er politi.

Kunsten er uren, falsk og hul. Ufullstendig. Nytteløs og utilgjengelig tilgjengelig, en gitt virkelighet. Kunsten er gaver: oppgaver diktergaver erindringsgaver dødsgaver minnegaver forgaver himmelgaver nådegaver offergaver motgaver skålgaver sjelegaver naturgaver tvangsgaver fortellergaver utgaver morgengaver hedergaver voggegaver æregaver sælegaver festegaver talegaver. Altså begavelser. Kunsten gir: avgir tilgir begir prisgir forgir foregir utgir hengir håndgir inngir angir lovgir løsgir frigir medgir formgir navngir overgir sakgir tilkjennegir grunngir undergir ettergir voldgir gjengir. Altså gitt. Kunsten er en gave, ikke en samtale. Den enkelte, eller publikum, må selv ta imot gaven, og finne ut om den har verdi, er fin eller ikke. Kunsten oppstår i kunstneren, og kunstneren oppstår i kunsten. Kunstneren gir kunsten fra seg. Kunsten er uegentlig, men folk finnes. Samtalen om kunsten er det samme som kritikk, altså en vurdering, en opplevelse; altså en samtale. Kunsten er ingen samtale, men samtalen dreier seg om kunsten. Det er derfor kunsten er vakker, for den er så uegentlig.

Kunsten må ingenting. Den må ikke være antikolonial, feministisk, skeiv, inkluderende, kommuniserende, like lite som den må være folkelig, nasjonal, inkluderende eller kommuniserende. Kunsten er bare et uttrykk som finnes i virkeligheten. Kunstens nødvendighet baserer seg på kunstnerens vilje til å lage kunst. I politikken er kunsten forståelsen av funksjonen kunstneren kan ha ved å gjøre noe annerledes – enten som trussel eller verdi. Og i et demokratisk samfunn kan politikken bidra til at formidlingen av kunsten demokratiseres, altså gjøres tilgjengelig uavhengig av borgernes forskjellighet, som alder, kjønn, hudfarge, helse, inntekt, bosted, osv. Og politikken kan bidra til at hvem som helst kan bli kunstnere, uavhengig av alder, kjønn, hudfarge, helse, inntekt, bosted, osv. Det er kultur og kultur er politikk, for det er en del av virkeligheten.

Men hva er det da kunsten er? Hva er det med den? Er det en sonett?

Det det det det det det det det det, det,

det det, det det det det det det det det,

det det det det det, det det det, det det,

det det det det det det det det det det.

Det, det, det, det, det det det det det, det,

det det det det, det det, det det, det, det.

Det det det det, det det det det det det,

det det, det det, det det, det det, det, det?

Det det det det, det det det det det, det,

det det det det det det, det det det, det,

det det det det det det det det, det, det,

det det det det det det det det det, det!

Er det det det er, det der er et det,

Det, det det? Det! Det betyr ingenting.

Eller kanskje kunsten er et slags svar på spørsmål ingen egentlig stiller eller bryr seg om? En tirade kanskje? En kaskade? Søt som sjokolade? Eller bitter som kakao?

Willy Walder

KONTAKT OSS

Anna Lian

E-post: anna@lianoglian.no

Tlf: 917 17 447

Azra Halilović

E-post: azralovi@gmail.com

Tlf: 920 95 516

Følg oss på Facebook

kulturraadet_sort_stor.png
Munck-studio-logo-grey.jpg
Trondheim Kommune logo.png

© 2020 Anna & Azra bretter opp ermene | Alle rettigheter reservert