Mens det fortsatt falt bomber i Sarajevo, mennesker ble drept i Banja Luka, Mostar brant og Srebrenica-massakren ennå ikke hadde hendt, landet en gruppe med bosniere på Fornebu seint en augustkveld i 1993, uvitende om at dette kommer til å bli vårt nye hjemland. Det jeg visste om Norge, var at det alltid var enten natt eller dag, at isbjørner gikk rundt i gatene og at Morten Harket bor her et sted.
I Norge var vi velkommen, og etter noen korte uker i ulike mottak på Østlandet kom vi til Trondheim. Til min store overraskelse var Trondheim en by, her kunne vi bli en stund før vi vender tilbake hjem. Lang historie kort; 26 år senere er Trondheim hjemmet mitt. Det å komme til Trondheim fra et annet land med en annen kultur og religion er ikke uproblematisk. Å oppleve manglende sosial tilknytning til samfunnet hører med når en flykter fra et krigsherja land og skal slå seg til ro i et annet sted. For all del, som ungdom fra krigen var jeg glad for å ha kommet til et fredelig land og livet mitt sto ikke i fare.
Takknemlig for alt jeg fikk, svelget jeg følelsen av å ikke høre til, utenforskapet, og la ut på en lang ferd mot å finne ut hvordan å navigere i det kulturelle landskapet, være mest mulig lik de andre, være med i et felleskap. Det er her jeg oppdager kunsten. Jeg husker første gang jeg kom inn i lokalene til Trondheim kunstmuseum. Roen og følelsen av å kunne hvile i en urolig tilværelse. Jeg husker hvordan jeg oppdaget Steinerskolen der elever hadde musikk, dans og drama. Jeg bare måtte gå på den skolen og jeg fikk gå der, gratis!
Jeg husker mitt første møte som publikummer på teatret. Trøndelag Teater holdt til på TMV- kaia i påvente av nytt hus og sammen med skolen dro vi for å se “Figaros bryllup”. Jeg forsto ikke hva de sa på scenen, for jeg forsto ikke språket, men det spredte seg en følelse av tilnærmet lykke, en opplevelse av å være et menneske med verdighet. Jeg var publikum på teatret, på lik linje med alle andre, og jeg fikk oppleve noe med en gruppe folk som så ganske kule og interessante ut! Jeg trengte ikke å jobbe så hardt for å være med engang, i kraft av at jeg var tilstede og opplevde den (mer eller mindre rare) seansen som foregikk på scenen, ble jeg inkludert. Denne opplevelsen har preget meg til dags dato.
Kunst og kultur skal være det den av natur er, et sted der man kan føle seg inkludert og være med i fellesskapet uavhengig av bakgrunn. Dette feltet har en iboende kraft som gir oss mennesker mulighet til å kommunisere uavhengig av hvem vi er, hvilket språk vi snakker, hvilken Allah vi tror på, hvilken hudfarge vi har. Det er kunsten sin natur å være fri og tilgjengelig for alle! Vi som jobber innenfor kunst og kultur, har et ansvar for å vedlikeholde denne funksjonen. I en mer og mer polarisert verden trenger vi dette rommet.
Nylig ble jeg invitert som deltager i Adresseavisen sin debatt om Trondheims ambisjoner som kultur-by. Debatten sirklet rundt bygg og forvaltning av penger. For politikere er det enklere å diskutere det målbare. Det som er minst like viktig er det som ikke kan måles, nemlig innhold. Hva med det kunstneriske arbeid og refleksjoner rundt dette, vår kulturelle identitet? Hvordan skal vi måle disse verdiene? Det krever at vi skal kunne reflektere og ta inn informasjon, forbi det som er målbare fakta. Man kan si at dette er symptomatisk for tiden vi lever i, at vi er redde for alt som ikke er nakne fakta og kan måles. Akkurat derfor bør kunst- og kulturfeltet være stedet der det tenkende, reflekterende mennesket skal vernes om. For om vi skal ta den demokratiske kulturpolitikken på alvor, må vi se om kunst og kultur favner alle. Stille spørsmål om vår kulturelle identitet. Hvem er vi? Se oss rundt, se hvem er med i dette fellesskapet, men enda viktigere: Hvem er ikke med? Hvorfor er de ikke med?
At jeg i 1996 satt på TMV-kaia og så på teateret og det ikke fantes en eneste bosnisk skuespiller som jeg kunne speile meg i, se meg selv i, er én ting. Jeg forstår det. Men kunst- og kulturfeltet i Trondheim anno 2019 henger fortsatt 26 år etter. Det er ikke lenge siden en sjef for en kunstinstitusjon sa: “Vi trenger tid, tid er løsningen” da jeg spurte han hvordan man skal jobbe med utenforskap i institusjonen der han jobbet. Å bruke tiden som argument er ansvarsfraskrivelse.
Mens flere av oss sitter og diskuterer om vi skal bygge om et allerede eksisterende kulturhus eller rive og bygge nytt, sitter det ungdommer og unge voksne og drømmer om å bli skuespillere, dramatikere, dansere og performancekunstnere, men som sliter med å komme inn i miljøet og å bli sett, hørt. Jeg sier ja til mangfold, til flere enn bare de som er lik oss selv, til de vi både liker og er enig med, men også de vi ikke liker og er uenig med. Og derfra kan vi se hvem vi er, hva vår kulturelle identitet er. Og først da kan jeg helhjertet heie på Trondheim som Europas kulturhovedstad 2030. Såpass må vi kunne klare!
Teksten først publisert i Adresseavisen 21. september 2019