Vår gjesteskribent Siri Gjære har vært i Operaen og har skrevet en nydelig tekst om å være en del av den store maurtua.
Av: Siri Gjære
Jeg har vært på Operaen noen dager. Ikke som publikummer, men som maur.
Som en del av den store tua dette vidunderlige bygget rommer, bak scenene, på scenene, og ikke minst over og under scenene. Et imponerende kretsløp, et eget samfunn, med røtter og grener langt inni alt det som er vi, der ute. Her inne tikker alt sammen i et veldig spill slik at alle skal kunne yte sitt beste i det avgjørende øyeblikk.
Gulvet på Scene 2 er nymalt til vi kommer. Ved vanndispenseren står det en søppelbøtte, alle dører kan åpnes i albuehøyde med et lite smell, man vet alltid hvor man må være stille, gå varsomt, eller le uten å måtte holde igjen; det er lys og skilt overalt, og alle nikker bittelitt når de går forbi hverandre; anerkjenner den andres tilstedeværelse - jeg ser du er her, jeg hilser deg, vi beveger oss. Vi måper når Olea gaffer hjørnet på den nybygde scenemodulen. For en teknikk, for en finesse, for en gaffateip!
Kantina på Operaen! Å himmel! Fred og frihet! Høyt oppe i sollyset, med utsikt. Breddfull salatbar med friske, oppskårede grønnsaker og frukt og korn og oljer og sitron, samt varmdisk med enkeltretter - alt kan blandes etter ønske, og betales etter vekt. Man kan mikse wienerbrød, seipanett og dampet brokkoli på samme fat og ingen bryr seg, eller kontrollerer, eller bestemmer sammensetningen av måltidet. Fikk du det du trenger? Værsågod! Og kaffen er gratis. Disiplinerte ballettdansere og prøvesminkede korister forsyner seg av samme buffet og spiser ved samme bord, med ulike behov, lyster og plikter overfor seg selv og andre. Callingen varsler at pausen er over og alle vet hvor de skal gå. Det blir stille for oss som sitter igjen, og jeg ser den nåværende og kommende sjefen streife hverandre i gangen ved toalettene.
På doene er det alltid papir både på dorullen og ved vasken. Ikke blåseapparat som gjør at du må tørke hendene på klærne, det funker ikke på silkekimono eller keiserdrakt. Toalettene har nok plass til å snu seg med krinoline og er plassert strategisk i forhold til hvor folk befinner seg. Lange speil lar deg få et kjapt overblikk over hele deg i hurtigskift. Jeg blir så glad og imponert, over all omtanken, omstendeligheten, nøyaktigheten.
På vei til scenen forsvinner jeg under jorden, og møter en strøm av folk i transitt, ut og inn av celler, opp trapper, surr surr surr, får øye på et skilt, går inn en dør og dumper rett inn i møtet med teknisk stab, opp en trapp til, jeg har sikkert hørt 15 språk på veien, ny dør, albueklikk, rett ut i foajeen. Der har jeg ingenting å gjøre, men publikum er i ferd med å sige inn. I billettluka sitter to unge betjenter og skryter av forestillingen vår som de ikke har sett selv, men hørt mye bra om, jeg bekrefter at den er veldig fin og alle ler, og damene i pels kjøper seg billett.
Videregående-elever stabler seg inn på forestilling, vi er spente og kjenner litt på det at, det å være middelaldrende synge-dame er jo... og guttene da, dette er vel ikke noe for guttene? Kjenner på at år med gammelt drass kommer opp i selvbevisstheten som brynes og skjerpes og ignoreres. Vi har forpliktet oss til verket, og verket er avhengig av oss. Ha tillit til kunsten, ha tillit til publikum. Det er helt stille.
Når kunsten begynner, har forestillingen allerede vart i et kvarter; inspisient, dørvakter, billettselgere, renholdere, vaktmester - alle har lagt til rette for at det hele kan settes i gang. Og når det først er i gang, spiller vi alle sammen.
Lyden, lyset, den nygaffa scenemodulen, komponisten, vikaren, han som senker mikrofonen på lyscue, alle som ligger på gulvet og smelter inn i en abrupt impro. En vev av opplevelse, prestasjon, nøyaktighet, ro, overskudd, energi, pusten til den som sitter ved siden av, lenken av alle bildene som svever i rommet, tankerekkene som oppstår i tilhøreren, som oppstår i utøveren, distraksjon, konsentrasjon. Gå stille, trampe hardt, følge pusten, hinte, hoste, lukke øynene, bukke, klappe, hilse hverandre, takke, skilles, gå videre, gå ut. Vi avslutter med en lang, unison tone.
En gutt henger igjen etter forestilling - fy fan dere lagde dagen min, ass, takk og takk og klapper seg på brystkassen og vi tar bilde sammen.
På toget hjem leser jeg om nyliberalismen. Hvordan vi har kommet dit vi er nå, i tro på fremskritt og vekst, i blendende selvtilfredshet, med de beste intensjoner, muligens, med Thatcher og Reagan, Jagland og Brundtland. New Public Management, individfokus, vurdering, måling, en skole som sier til elevene at de kan bli hva de vil – hvis de gidder, og en ustoppelig tro på at vekst er det samme som økning av mengde og profitt. Og at de som ikke henger med, ja, de får nesten greie seg sjøl. Så ser jeg bilde av Siv Jensen på forsiden av DN, der hun endelig har fått tid til å ta seg av sin syke nevø, nå som hun er ute av regjeringsfengselet. Ja, hun tar med oppkast-ungen på jobb, selvsagt.
Kan jeg være hjemme med ungene? Har jeg fortjent en fridag? Kan jeg gå rundt i joggebukse på Coopen og lage taco på en mandag? Hvordan kan det tjene landet? Jeg trenger bare å lande - er ikke det også vekst?
Tilbake i Trondheim treffer jeg på han som rigger i Trondheim Spektrum til hovedfinalen i Melodi Grand Prix, og gleder seg til frihelg, og jeg sender en tanke til ho som har hele svære lysdesignet, hen som skal gaffe, ho som skal synge, sønnen min som har billett til showet, og de som skal sope opp glitteret når det hele er over. Alle disse kretsløpene, disse maurtuene. Disse avgjørende øyeblikkene og alt imellom.
De skulle bare visst hva som trengs, de som roper om profitt, hva som skjer i alt dette mylderet av kunnskap, tradisjon og standhaftighet. Som av og til ender opp i en lang, unison tone som får deg til å kjenne på noe helt grunnleggende i deg selv.
Denne sangen som veves av alle som står og holder tak, og som synges for de som kysser og forlover seg og blir dumpa på skråningen ned mot det kalde vannet.
Siri Gjære. Oslo/Trondheim februar 2020.
Anledning: Oppsetning av Trondheim Voices, «Ekkokammer» av Maja S.K. Ratkje på Den Norske Opera og Ballett, Oslo, februar 2020
Om nyliberalismen: «Det er nok nå», Linn Stalsberg, Forlaget Manifest 2019
Gaffa – en type teip som kan holde hva som helst sammen
Å gaffe: Å påføre gaffateip