• Azra Halilović

On the edge of my seat

Azra har vært på teater og skriver om gleden ved å kjenne den behagelige usikkerheten som stadig holder henne på "kanten av stolen".


Rea Lest og Iggy Malmborg i "Things in my mouth." Foto: Arne Hauge.

Rosendal Teater, lørdag kveld:


Scenekunstner Iggy Malmborg forsikrer publikum om at vi bare skal slappe av, om at dette ikke kommer til å være en interaktiv forestilling. Vi blir til og med bedt om å være helt stille så lenge forestillingen varer.


Og det passer meg perfekt. For er det noe jeg er lei av, er det at skuespillerne for enhver pris skal inkludere meg, se meg, stille meg spørsmål. Det er ikke lenge siden jeg ba tynt om å få tilbake den fjerde veggen etter nok en slik forestilling på et av våre institusjonsteatre. Så, jeg senker lettet skuldrene i salen og venter på fortsettelsen.


Første gang jeg møtte Iggy Malmborg var vinteren 2009. Den gang var han skuespiller i det svenske teaterkompaniet “Institutet” sin forestilling “Triptych on Essence”. Siden har han vært i Trondheim flere ganger med egne produksjoner, og Malmborg har blitt en slags “den frie scenekunstens trondheimsvenn”. I alle fall omtalte vi han som det da han gjestet podkasten vår høsten 2018.


Denne gangen er han her med performanceforestillingen “Things in my mouth”. I programteksten omtales han som “en av Europas virkelige teaterfornyere”. Jeg vet ikke helt hva de legger i “teaterfornyer”, det kan sikkert være så mye det. Men Malmborg er en av de få scenekunstnerne som med sine forestillinger oppriktig får meg til å være “on the edge of my seat” fra begynnelse til slutt, absolutt hver gang.


Og jeg lurer på, hvordan får han det til?



Scenekunstner Azra Halilovic har vært på teater og latt seg rive med.

Som en som selv har laget teaterforestillinger må jeg innrømme at jeg er litt misunnelig på denne evnen. Det er noe i hans måte å “leke” med publikum. Gjennom sine fortellinger tar han oss med på en reise der vi utforsker både hans og våre egne kriker og kroker i bevisstheten. Det er som om Malmborg ønsker å skape en kontakt mellom det konkrete og det mer abstrakte.


Dette skaper en spenning som jeg i dag sjelden, om aldri, møter i teater, og som jeg savner så sårt. Fordi det er nettopp det som er en av teaterets viktigste oppgaver – å skape denne spenningen, det uforutsigbare og umiddelbare, som gjør det relevant for meg å være i rommet. Og som er den kvaliteten som skiller teater fra alle andre kunstformer. Og klart, det er jo dette som alle forsøker å oppnå – og det er kanskje det som har irritert meg så ofte på andre forestillinger i det siste: I sin desperasjon etter å oppnå denne effekten, tyr regissøren til billige triks. De sminker brura, som det heter så pent på norsk. Og hvordan gjør de det: Ved å la publikum føle seg “sett”, ved å henvende seg direkte til oss, late som de spiller på lag – det som altså populært kalles å rive ned den fjerde veggen. Det er et virkemiddel som i beste fall har en fantastisk effekt, men når det brukes for å kompensere for at forestillingen ikke berører, ikke har de kvalitetene som behøves og at den ikke “når inn” til publikum, da blir jeg sittende igjen å tenke at jeg like så greit kunne vært et annet sted.


Men i salen under Malmborgs forestilling er jeg glad jeg er nettopp her. Og faktisk starter den følelsen allerede i kafeen før vi går inn. Fra høyttalerne høres det plutselig pustelyder og vi er i gang nærmest før vi er i gang. Det kommer noe fragmentert tekst inn i mellom pustingen, men jeg hører ikke hva som blir sagt. Jeg plukker kun opp to, tre ord som “Sigmund Freud” og “Fucking”. Lyden blir høyere og mer intens, den krever oppmerksomhet nå, jeg kan ikke fortsatt chitchatte med sidemannen, jeg må forholde meg til lyden, og jeg synes det er godt når den endelig tar slutt og vi slippes inn i salen. “Things in my mouth” er i gang. Tittelen på forestillingen har i seg selv en underlig tiltrekkende og frastøtende effekt på meg på en og samme gang. Det er noe erotisk ved den, noe som sprer et behag, men samtidig sprer den også en ubehag, og jeg tenker fort på ting som oppkast og gjenstander og tannpine og what not.


Det starter med to personer midt på scenen, de sitter på knærne foran et stort lerret som dekker hele scenen horisontalt. På lerretet ser vi all teksten skuespillerne fremfører under hele forestillingen. De to personer sitter med ryggen til og har på seg hettegenser med hetten på, slik at vi ikke ser hvem de er.


Jeg setter meg på første rad (egentlig ikke med vilje, men mer fordi vi blir bedt om det av vertene) og de resterende 75 minuttene er jeg i Malmborgs hode. Eller er det mitt hode jeg er i? Det er noe jeg blir konfrontert med under hele forestillingen. Den ene personen snur seg, og det er Malmborg som presenterer seg selv. Det er her han sier forestillingen ikke er interaktiv, og vi blir bedt om å være stille så lenge den varer. Etterhvert fra bakom lerretet kommer det enda en person på scenen, Malmborgs medskuespiller Rea Lest. Den tredje personen sitter med ryggen til under mesteparten av forestillingen uten å røre seg.


Teksten og stemmene vi hører kommer ofte fra forskjellige steder i rommet. Dette enkle grepet fungerer utmerket i forestillingens kontekst og den underbygger denne behagelige usikkerheten jeg kjenner på der jeg sitter. Malmborg og Lest bruker hele rommet. De beveger seg i de fleste områder og det er som om rommet er mitt eget sinn der jeg aldri vet hvor de kommer til å gå i neste øyeblikk.


Det er et slags stille samspill mellom meg som publikummer og forestillingen, der forestillingen “leker “ med meg. Og jeg opplever etter hvert at mine egne emosjoner som fordømmelse, skyld, frykt, men også kvalme, latter, lettelse og mine tanker, blir synliggjort for meg. Og samtidig, der jeg sitter på første rad, vet jeg at både Malmborg og Lest merker mine og de andre i rommet sine reaksjoner. Forestillingen kretser rundt språk i form av tale og tekst. Den har fokus på munnen og forestillingen ber oss på mange måter om tilstedeværelse og refleksjon over våre tanker og opplevelser. Og hver gang jeg opplever en sammenheng, en forståelse for hva dette går ut på og en slags avslappethet i forhold til opplevelsen, skjer det noe på scenen som drar meg ut av det, og jeg må stille spørsmål ved hva jeg opplever.


Som for eksempel da de to forteller vitser, og jeg ler med dem. Jeg ler, og føler et behag i denne latteren, men etterhvert utvikler dette seg til noe mer tvilsomt. Latteren til Malmborg og Lest blir overdrevet og intens, stemmebruken er mer aggressiv, og det hele gjør at jeg igjen opplever en behagelig usikkerhet. Det er blant annet denne effekten som gjør at forestillingen er “levende” og holder meg interessert og “on the edge of my seat” i 75 minutter, så lenge forestillingen varer.


Så når Malmborg i begynnelsen av forestillingen sier at “dette ikke kommer til å være en interaktiv forestilling” ser jeg i ettertid at det er rett og slett er rent lureri! For ja, vi slipper de billige interaktive effektene, der skuespillerne snur seg mot deg og anerkjenner at du er der, at de ser deg, at de av og til kommer bort til deg, snakker direkte til deg, tar på deg og den slags.


Som en motsetning til dette involverer Malmborg sitt publikum på en forførende og implisitt måte, nesten så du ikke merker det. Men plutselig er du inn i en non-verbal dialog med det som foregår på scenen. På et tidspunkt i forestillingen er skuespillere helt stille, publikum er helt stille og teksten på lerretet ber oss om ulike refleksjoner. Noe som for min del ender i en indre kommunikasjon der og da mellom Malmborg, Lest, de andre i rommet og meg selv.


“Things in my mouth” er en forestilling som også toucher innom tema som dagens selvopptatthetskultur og den nærmest vulgariserte trangen mange har til å prate og uttrykke egne meninger, uten å reflektere eller begrense seg selv på noen som helst måte. Men det samfunnspolitiske er overhodet ikke det mest interessante ved forestillingen. For meg er dette først og fremst et vellykket stykke scenekunst der denne behagelige usikkerheten skaper et rom der det går an hvile – i livets ubehagelige usikkerhet som alle vi mennesker står i.


Og ja! Hvem var så den tredje personen på scenen? Vet du hva, det vil jeg ikke fortelle deg akkurat nå, men på et tidspunkt i det jeg så Malmborg oppe på galleriet, stå og prate, tok jeg meg i å tenke: “Kanskje, bare kanskje, har han faktisk klart å overvinne de fysiske lover og er to steder på samme tid! Både oppe på galleriet og sittende rett foran oss med ryggen til!”

KONTAKT OSS

Anna Lian

E-post: anna@lianoglian.no

Tlf: 917 17 447

Azra Halilović

E-post: azralovi@gmail.com

Tlf: 920 95 516

Følg oss på Facebook

kulturraadet_sort_stor.png
Munck-studio-logo-grey.jpg
Trondheim Kommune logo.png

© 2020 Anna & Azra bretter opp ermene | Alle rettigheter reservert