• Anna Lian

Jeg skulle bare innom butikken og handle til middag

Gjesteskribent Ibrahim Fazlic har skrevet en monolog om steinkasting, politi og 80 år gamle sigarettåndegufs.


Foto: Dhī Yazan Al-Obaide



Dramatiker Ibrahim Fazlic

Dramatiker og scenekunstner Ibrahim Fazlic, med muslimsk bakgrunn – fra det tidligere Jugoslavia, har den siste uka oppholdt seg på Svartlamon for å arbeide under jødisk kulturfestival. Samtidig, flommet mediene over av debatter i etterkant av demonstrasjonene mot SIAN.


Med dette som bakteppe, ble denne monologen til:






Jeg skulle bare innom butikken og handle til middag


Jeg skulle jo bare innom butikken og handle inn til middag.

Jeg hadde ikke spesielle middagsplaner,

Skulle ikke ha besøk.

Skulle ikke lage noe veldig komplisert.

En sunn, mettende og god middag skulle det være og jeg var på vei til butikken for å la meg friste til hva dette kunne være.

Jeg skulle bare innom butikken og handle inn til middag.

Jeg skulle bare innom butikken og handle inn til middag da jeg så folkemengden. De virket opprørte og sinte og noen til og med litt redde og jeg lurte på hva i all verden det var som foregikk da jeg så det: en liten gjeng middelaldrende, hvite menn og kvinner lot nazistiske ytringer velte ut gjennom de rullings-ihjel-røkte stemmebåndene sine og jeg tenkte at dette kan umulig gå bra for dem.

Landet vårt har jo vært under nazistisk styre og en av kollegene til de som står og brøler nå var den siste til å få dødsstraffen i dette landet. For 75 år siden ble han dømt for landsforræderi og skutt av staten på Akershus festning og jeg skulle bare innom butikken da jeg hørte samme type retorikk ljome gjennom gatene.

Og jeg skulle bare innom butikken da et 80 år gammelt sigarettåndegufs slikket meg oppover ryggen.

«Vi må ikke la dem snike seg inn»

«Han var en falsk profet, en pedofil»

«De er ikke som oss»

«De er voldelige»

«Send dem ut av landet»

«Skyt dem»

Konspirasjonene og oppfordringene kom på rekke og rad og jeg tenkte på heksene i Disney-filmene som jeg alltid syntes var overdrevne og endimensjonale. For virkeligheten er vel ikke sånn. Jeg vet at i virkeligheten er de som i tegnefilmer er endimensjonalt ondskapsfulle; komplekse og sammensatte personligheter hvor aggresjonen, gjerne fra barndommen, er på villspor og graver fistler i psyken for å ventilere mot oppdiktede fiender som blir en erstatning for hvem de egentlig ønsker å rette aggresjonen mot. I virkeligheten er Disney-heksene sårede mennesker som trenger hjelp og ikke karikerte tegneseriefigurer lærte jeg, men menneskene som nå står og spyr voldelig retorikk gjør det vanskelig å holde fast ved denne tanken.

For fistler er i virkeligheten kanaler som kroppen din vilkårlig graver fra for eksempel tarmen, gjennom vev og ut til en indre eller ytre kroppsflate. Plutselig er avføringen på villspor og man bæsjer gjennom et selvskapt hull i ryggen. Slik deres hatefulle frykt har gravd seg en kanal mot en oppdiktet fiende. Disse nazistene som nå står og brøler er en samfunnets tarm-fistel hvor vår felles avføring er på avveie. Igjen.

Og jeg skulle bare innom butikken da jeg innså at karikerte hekser i virkeligheten er en del av befolkningsgalleriet vårt.

Heldigvis, tenkte jeg, er politiet her så det kommer til å ordne seg. De kommer til å fjerne landsforræderne på tross av ytringsfriheten, for befolkningens trygghet og respekten for våre oldeforeldre som led under denne retorikkens ledelse trumfer heksenes rett til å provosere til vold.

De kommer til å tette fistelen.

Nei –

De gjør ikke det. Politiet fjerner ikke nazistene fra premissene. Politiet beskytter dem fra sinte motdemonstranter som vet at oldeforeldrene våre hadde vridd seg i graven dersom de fikk vite at nazister igjen marsjerer gjennom gatene de kjempet for å beskytte.

Et kaldt, 80 år gammelt, gufs slikker meg oppover ryggen i det en tenåring kaster en stein mot politiet. De har på seg både hjelmer og tungt beskyttelsesutstyr der de står og slår ring om nazistene bak skuddsikre skjold. Tenåringen har på seg en enkel t-skjorte og shorts.

Jeg skal ikke blande meg inn, tenker jeg og glemmer perioden i livet jeg selv var blitt gammel nok til å vende mitt barnlige, navlebeskuende blikk utover bare for å få verden slengt i trynet. For det var ikke en verden hvor den største urettferdigheten handlet om hvem som fikk mest godteri. Den gangen jeg for første gang forstod at rettferdighetskampen handlet om mye mer enn å plassere to glass ved siden av hverandre for å sørge for at det er akkurat like mye brus i begge glassene og jeg husker sjokket og jeg husker kampviljen.


Og jeg husker demonstrasjonene vi avholdt «for en bedre, mer fredelig, kjærlig og inkluderende verden». Selv om blikket var vendt utover, var jeg fortsatt barnlig nok til å tro at løsningen var like enkel som å skjenke samme mengde brus i to glass og jeg husker at aggresjonen vokste i meg desto vanskeligere det ble å kjempe frem rettferdigheten.


Nå er det annerledes. De aller fleste, de man ikke hører om, satt under enhver krig passivt og lot det skje. De jobbet ikke mot det, men heller ikke for det. De bare fortsatt livene sine og tenkte «det angår ikke meg» og en tenåring kaster en stein mot politiet.

Jeg tenker på tenåringen som kastet steinen mot politiet og jeg tenker at det jo er en helt naturlig reaksjon i møte med nazisme og hatefulle, sårende ytringer. Samtidig tenker jeg at det er akkurat det nazistene ønsker seg: kaos, vold, bråk.


Og jeg tenker at politiet lar vel dette gå? De setter vel heller ikke pris på å stå og beskytte nazister og det gjør dem vel egentlig ingen ting så tungt beskyttet som de er. I motsetning til tenåringen i en kort shorts og tynn t-skjorte. Politiet vil vel unngå å ty til vold for de følger jo bare ordre og har egentlig ikke så mye initiativ selv? Politiet har jo også deportert jøder, homofile og romfolk etter ordre fra nazi-Norge for cirka 80 år siden. Det norske politiet kidnappet samiske barn fra sine foreldre og sendte dem på fornorskningsinternater. De gjorde vel disse tingene mot sin vilje og nå som de har valget mellom å la det gå eller å agere velger de vel ikke volden.


Det norske politiet vet bedre enn å svare på en stein som blir kastet mot deres skuddsikre skjold av en tenåring i t-skjorte og shorts, som ikke vet hvordan ellers han skal reagere når staten legger til rette for at nazister igjen kan spre sin hat-propaganda.

Men de gjør ikke det. Politiet svarer. Svaret er hundredobbelt i voldsnivå. De begynner å skyte tåregass og sprute pepperspray i øynene på motdemonstrantene. En stein mot panservogner besvares med tåregass og pepperspray mot barn i hverdagslige sommerklær.

Jeg skal ikke blande meg inn, tenker jeg. I det en tenåring får astmaanfall og en annen gjenopplever traumer fra før han flyktet fra et voldelig og militant politi – til Norge.

Dette kan ikke være politiet vårt, tenker jeg og husker sist et menneske i politiuniform vendte sitt våpen mot tenåringer i høyreekstrem kontekst og jeg tenker at dette kan ikke være politiet vårt.

Så jeg gjør som jeg vet at man skal gjøre når man er redd for sin egen eller andres sikkerhet.

Jeg ringer 112.

De kan ikke hjelpe meg, sier de.

Nazistene har rett til å ytre seg, sier de.

Politiets oppgave er å beskytte ytringsfriheten, sier de.

Politiet ser begge sider av saken, sier de.

Politiet håndterer situasjonen på best mulig måte, sier de.

Og de sier at alle har rett til å demonstrere, selv om det er demonstrasjoner som politiet ikke liker. For eksempel den antirasistiske «Black Lives Matter» demonstrasjonen.

Vi likte ikke den demonstrasjonen, sier de, men vi måtte beskytte den også.

Dette er et nødnummer, sier de.

Ikke ring om det ikke er et nødstilfelle.

Det er mennesker i politiuniform som bruker våpen mot barn, sier jeg, rett før operatøren legger på.

Jeg blir med ett overveldet av håpløshet og avmakt.

For jeg skulle bare innom butikken når jeg plukker opp en stein fra bakken og kaster den av all kraft mot politiet.

Dersom man bekjemper ild med ild vil hele verden brenne, tenker jeg i det jeg stiller meg mellom en tenåring og politiet og begynner å brøle. Vi overdøver den hånlige latteren fra nazistene som godter seg over kaoset.

Men en brent skog gir den mest næringsrike jorda og siden verden aldri har brent helt til grunnen tenker jeg at den kan like gjerne brenne nå. Ja. La den brenne. La hele verden brenne, tenker jeg og kaster enda en stein mot politiet.

For sist gang vi slukket ilden da verden brant for 80 år siden, handlet etterdønningene om å fremme fred og fellesskap her i landet.

Frem til krigen var gammelt nytt i alle fall.

Frem til hverdagen begynte å melde seg.

Frem til de som husket den begynte å dø og nazistene igjen krøp opp fra kloakken.

«Aldri mer», sa de den gangen.

«Aldri mer», sier jeg når jeg blir anmeldt av politiet for å kalle dem svin, det samme politiet som kidnappet samiske barn fra hjemmene sine.

«Aldri mer», sier jeg i det jeg blir satt i arresten av en blond, blåøyd politimann som bærer den samme uniformen som en annen blond, blåøyd mann som vendte sitt våpen mot barn.

«Aldri mer», sier jeg nå og blir pepperspraiet i øynene av det samme politiet som deporterte jøder, homofile, romfolk og mennesker som ytret sin misnøye med de norske nazistene for 80 år siden.

Bare fordi det er lovlig, er det ikke nødvendigvis riktig.

Den gangen stod ikke beskyttelse av ytringsfriheten øverst på deres agenda.

Det handler vel egentlig om hvem som ytrer seg om hva.

De har jo selv brukt ytringsfriheten til å ytre at de misliker antirasistiske demonstrasjoner.

Jeg blir fengslet av det samme politiet som i dag uanmeldt og brutalt vekker småbarnsfamilier midt på natten og sender dem tilbake til politiveldet de flyktet fra – et velde i et land som disse barna aldri har vært i før og re-traumatiserer foreldrene samtidig. Bare fordi det er lovlig, er det ikke nødvendigvis rett tenker jeg i det jeg kastes naken inn i glattcellen.

La oss brenne, sier jeg til meg selv i det lysene på glattcella slukkes.

For det gjør pasifismen min óg.

Den slukner.

For det er egentlig ikke nazistene som er interessante her. De er den tradisjonelle landsbyidioten. For det fantes én slik på hvert sted. Den gangen lo man av konspirasjonsteoriene og de psyke ytringene til dette mennesket og alle i landsbyen visste hvem sin lokale idiot var. Men nå finnes internett og landsbyidiotene har opprettet forum og til og med organisert seg.

Det farlige er at de som sitter på gjerdet og kanskje har hang til å tro på noe av innholdet i disse konspirasjonsteoriene kan komme til å bikke over og bli overbevist av deres voldelige ytringer. Vi har bare råd til én latterlig idiot per landsby – vi kan ikke la dem bli flere for plutselig kan det hende de sitter i regjering eller til og med blir president. Det har nylig skjedd i andre land: at landsbyidioten har klart å karre seg til makten fordi de av oss i befolkningen som sitter på gjerdet har klart å vippe over på voldens side. Ikke volden som i kasting av stein mot panservogner, men den virkelige voldens side.

Og jeg blir skuffet når jeg slipper ut fra cella og ser at samtalen har sporet helt av. Det har blitt viktigere å ta avstand fra tenåringer som kaster stein enn å ta avstand fra hatefulle ytringer. Det virker nesten som om den offentlige debatten sympatiserer med nazistene.

Jeg skulle bare innom butikken for å handle inn til middag da jeg fant ut at lovlig ikke er lik riktig.

Jeg skulle bare innom butikken da jeg bestemte meg for at mine oldebarn skal vite at jeg ikke satt og lot ting bare skje.

Jeg skulle bare innom butikken da jeg virkelig innså at politiets handlinger aldri er objektive, de kommer an på hvem som sitter i regjering.

Og jeg skulle bare innom butikken da jeg kom til det stedet der pasifismen i meg stopper.

For med vold skal vold fordrives.

Jeg plukker opp en stein og putter den i lomma.



Ibrahim Fazlic er husdramatiker ved Dramatikkens hus, skuespiller og performancekunstner. Han er fra Melhus og oppholder seg for tiden i Oslo hvor han arbeider med sine egne – og andres prosjekter. Fazlic er fast gjesteskribent hos Anna & Azra bretter opp ermene.

KONTAKT OSS

Anna Lian

E-post: anna@lianoglian.no

Tlf: 917 17 447

Azra Halilović

E-post: azralovi@gmail.com

Tlf: 920 95 516

Følg oss på Facebook

kulturraadet_sort_stor.png
Munck-studio-logo-grey.jpg
Trondheim Kommune logo.png

© 2020 Anna & Azra bretter opp ermene | Alle rettigheter reservert