"Trondheims første kvinnelige teatersjef var en kvinne med bein i nesen, en feminist, fra den første bølgen av kvinners kamp for likestilling", skriver Berit Rusten i dette gjesteinnlegget.
Av: Berit Rusten.
Thora Hansson fremstår som en feminist fra den første bølgen av feminister for 100–150 år siden. Både som feminist og som scenekunstner anno 2020 blir jeg inspirert av hennes historie.
I avisen Nidaros kunne man i forbindelse med Thora Hanssens avgang som teatersjef i 1913 lese: «Thora Hansson vil være knyttet til Trondhjems teaters historie på en ærefuld maate, som den organiserende leder paa et tidspunkt da grundvolden skulle lægges til en fast national scene i vår by.»[1]
8. mai 2020 var Feministhuset i Trondheim med på å arrangere «Kvinnehistorisk natt». I den anledning skapte et ad hoc-verksted på Feministhuset 14 skulpturer av kvinner med tilknytning til Trondheim, som vi mente burde løftes frem.[2] For å finne ut mer om disse 14 ble Marte Monas bok Berømte og gløymde Trondheimskvinner fra 2004 studert. Hun presenterer femti kvinner. Til min store overraskelse dukket Trondheims første kvinnelige teatersjef, Thora Hansson, frem. Jeg må med skam bekjenne at selv om jeg har vært aktiv i Trondheims teatermiljø i flere tiår, så hadde jeg ikke hørt om henne!
Heldigvis ga Trine Næss i 1989 ut heftet Thora Hansson. En pionér i norsk teater. Skuespiller, pedagog, instruktør, teatersjef. Jeg leste det og tenkte umiddelbart at Trondheims første kvinnelige teatersjef var en kvinne med bein i nesen, en feminist, fra den første bølgen av kvinners kamp for likestilling. Susanne Fernløf Arntzen skriver om denne første feministiske bølgen:
Den første bølgen var inspirert av opplysningstidens fokus på individets rettigheter. Mellom 1870 og tidlig 1900-tall spredte kvinnebevegelsen seg til flere land i Europa. Den første feministiske bølgen, også kalt liberalfeminisme, fikk enorm sosial, kulturell og politisk betydning. Kvinnene kjempet for rettigheter til utdanning for jenter og unge kvinner, rettigheter innenfor ekteskap, bedre lønn og muligheter til flere typer arbeid for ugifte kvinner.[3]
Debut som skuespillerinne
Thora Hansson ble født 2. desember 1848 i Christiania. Hennes døpenavn var Thora Neelsen. Thora drømte om å bli skuespillerinne, og i 1871 ville hun oppsøke direktøren ved Christiania Theater.
Hun var sjenert. Hadde prøvd flere ganger, men hadde snudd før hun nådde direktørens kontor. Tilfeldigvis traff hun på instruktør Bucher i gangen. Han bokstavelig talt skjøv henne inn på direktørens kontor, og fra den dagen sto hun i rampelyset. Hun debuterte i skuespillet Svend Dyrings Huus i november 1871. Kun bestefaren støttet henne. Moren lå hjemme og gråt.[4] Skuespillerinne var et skammens yrke!
Mange roller
I løpet av 1872 spilte Thora Hansson 12 ulike roller på Christiania Theater. Hun fikk gode kritikker og spilte etter hvert store roller. I 1875 var hun Ofelia i Shakespeares Hamlet, og i 1876 Solveig i Ibsens Peer Gynt. Hun spilte både lystspill og samfunnsdrama. Hun var på studiereise til Paris og lærte om fransk eleganse.
Men. Hun drømte om å spille rollen som Maria Stuart i Bjørnstjerne Bjørnsons skuespill Maria Stuart i Skotland. Hun skrev brev til Bjørnstjerne Bjørnson om dette og ba om hans ja og hans hjelp til å få teatersjefens ja. Bjørnson var velvillig, men hun fikk aldri den rollen. Hun fikk i stedet en rolle i Natascha, et stykke Thor Lange hadde bearbeidet, om en lettlivet kvinne.[5]
Hun var svært vakker. Sorte øyne. Sort hår, som hun purret så det sto som en sky. Fullkommen figur, og føttene og hendene var små.[6] Hun var perfekt i roller som vakre, unge kvinner. I forbindelse med at hun ble portrettert av Christian Krohg, bar hun en cape av bittesmå skinnbiter, som hun hadde laget selv. Den ble Oda Krohg, Christians hustru, betatt av. Thora ville ikke selge capen, men byttet den mot en oppsats som Oda hadde etter sin russiske mor.[7]
Færre roller og ingen ansettelse
Etter hvert fikk hun ikke roller. Teatersjef Hans Schrøder ved Christiania Theater oppfordret henne til å søke avskjed, men i et brev datert 4. mars 1894 nekter hun å følge denne oppfordringen. Hva var årsaken til at teatersjefen ville bli kvitt henne? I alle fall to forklaringer peker seg ut. For det første hadde nok teatersjefen liten lyst til å anvende middelaldrende og eldre skuespillerinner i teaterets oppsetninger. For det andre hadde Thora blitt separert fra ektefellen, og det var slett ikke karrierefremmende.
I 1880 hadde Thora giftet seg med den åtte år yngre Olaf Mørch Hansson. Han hadde vært skuespiller ved Christiania Theater siden 1878. De fikk sønnene Thorolf (i 1881) og Gunnar (i 1883). Ektemannen var av god familie og skal ha hatt en urban livsstil. Han sluttet ved Christiania Theater i 1883 og ble redaktør for Norske Intelligenssedler. Så kom han tilbake til Christiania Theater i 1886 og ble da instruktør. Han forlot Thora i 1892 og giftet seg med Agnethe Schibsted Hansson etter at han ble skilt fra Thora i 1896. Hans nye kone jobbet også ved Christiania Theater.
Thora Hansson kjempet for å fortsette i sin stilling på Christiania Theater. I kampen fikk hun støtte fra Morgenblad-redaktør Nils Vogt. Han overtalte teatersjefen til å beholde henne. Hun takket herr Vogt med brev av 13. mars 1894 og blomster.[8]
Christiania Theater stenger
Christiania Theater stengte dørene 15. juni 1899, for å bli avløst av Nationaltheatret. Agnethe, Thoras eksmanns nye kone, ønsket engasjement ved Nationaltheatret der også mannen jobbet mellom alle andre oppdrag. Det var Bjørn Bjørnson som var sjef på Nationaltheatret, og Agnethe fikk jobb. Thora søkte også dit, i 1899. Hun fikk ikke ansettelse! Og det er tydelig at det var hennes status som fraskilt frue som hindret henne i å få jobb samme sted som sin fraskilte mann. Thora ga seg ikke. Hun søkte flere ganger om å få komme til Nationaltheatret. I brev av 4. mars 1905 insisterer hun i brev til Bjørn Bjørnson på ansettelse og sier at hun og hennes fraskilte mann nå må være så fremmede for hverandre at de må kunne ferdes på samme teater. Hun sier også at hvis eksmannen vil gå med på at hun kommer til Nationaltheatret, vil hun gi avkall på alle bidrag fra ham til de to guttene. Men Bjørn Bjørnson holdt sin beskyttende hånd over den fraskilte mannen.[9]
Thora Hansson fikk i 1899 engasjement ved Kristiania Centralteater, som Alma og Johan Falhstrøm hadde åpnet i 1897.[10] De to gikk over til Nationaltheatret, og det var en Rudolf Rasmussen som drev Kristiania Centralteater da Thora fikk jobb der. Hun ble ansatt også som instruktør, men hennes navn ble ikke satt på plakaten. Stykkene hun instruerte, var det en Otto Sinding som fikk æren for.[11]
Hun fikk ikke mange skuepilleroppdrag. Av 21 stykker som ble satt opp mens hun var ved Centralteateret, fikk hun kun være med i fem. Hun spilte blant annet Matrena i Tolstojs Mørkets Magt. Hun var engasjert ved dette teateret til 10. juni 1900. Da gikk Rudolf Rasmussen konkurs. Noen av skuespillerne tok over driften og dannet «Republikken», som satte opp lette lystspill, men de klarte bare å drive et lite år. Det er usikkert om Thora Hansson var med på «Republikken».[12]
Thora iscenesetter seg selv
Thora var nå 52 år. Hun hadde ansvar for to halvvoksne sønner. Hun fikk «vartpenger» fra Christiania Theaters Pensjonsfond.[13] Begrepet kommer av det tyske «wartegeld», og det var snakk om ventepenger eller ventelønn hvis ens stilling ble inndratt eller en ble oppsagt uten egen skyld og var for ung til å få pensjon.[14] Men Thora ville jobbe. Hun slo seg ikke til ro med almissene.
I 1901 er hun med i Ibsens Et Dukkehjem, denne gangen på Tivoli Teater. Stykket ble satt i scene av henne selv, med henne selv i hovedrollen som Nora. Hun fikk gode anmeldelser, blant annet i Norske Intelligenssedler 19. juni 1901.[15]
Hun iscenesatte flere events med «aftenunderholdning». Det står i anmeldelsene at hennes musikalsk-dramatiske soaré var godt besøkt og fikk kraftige bifall. Det nevnes imidlertid at hennes «organ» var noe hårdt og manglet bøyelighet. Det betyr kanskje at hun ikke hadde så god sangstemme, eller at hun ikke hadde en utpreget «feminin» stemme. Men dette med stemmen ser det ut til at man glemte, da hun var såpass interessant på scenen. Hun fremførte blant annet «Over de høie fjelde» og «Bergliot» av Bjørnstjerne Bjørnson.[16]
Thora etterlot et hefte med cirka femti dikt som hun underholdt med. Blant disse var «Agnes min deilige Sommerfugl» av Ibsen, «Til min Gyldenlak» av Wergeland, «Synderske» av Bjørnson og «Harpepigens Klage» av B.S. Ingemann.
Dette siste diktet slutter slik:
Spøgende og smilende med stille krænket Sind – Klappes af fremmede Herre på Kind – Betle om Livet og ønske sig død – Tungere tåre på Jorden ei flød.[17]
Feministisk støtte
Den kjente kvinneaktivisten Fernada Nissen skriver at hun ønsket at Bjørnstjerne Bjørson skulle vært der selv og hørt Thoras fremførelse av hans dikt, blant annet hennes tolkning av «Bergliot». I en artikkel i Social-Demokraten 16. april 1903, beklaget Fernada Nissen også at Thoras evner lå ubrukte.[18]
Thora blir pedagog og får et navn
Mellom 1900 og 1910 blir pedagogikken Thoras hovedbeskjeftigelse. Hun ledet «en skuespillerskole» ifølge nekrologen i Morgenbladet 12. september 1917. Samme dag kaller Bergen Aftenblad det en leseskole for vordende skuespillere.[19] Det var denne pedagogiske virksomheten som førte Thora inn på veien som sceneinstruktør. På denne tiden var mange skeptiske til elevskoler for skuespillere. Det ville føre til overproduksjon i et så lite miljø som det norske, mente blant andre Halftan Christiansen og Harald Otto. De hevdet at det ville føre til et skuespillerproletariat, og også at det ville føre til glatt rutinerthet. Men Thora mente en skuespillerskole ville være en god løsning, vel og merke om elevene stadig fikk anledning til å spille.[20]
Sjef for Trondheims faste teater
Thora fikk et navn gjennom sitt pedagogiske arbeid. Hun knyttet kontakter. Så da Halfdan Christensen etterfulgte Wilhelm Krag som sjef for Nationaltheatret i 1911, ble han anbefalt å ansette Thora som instruktør. Men hun var allerede blitt sjef for den nye faste scenen i Trondheim.[21]
Det hadde vært en fast scene i Trondheim fra 1861 til 1865 som ble kalt Det norske Theater. Nå var det AS Det Trondhjemske Teaterinteressentskap som sto i spissen for å få en fast scene. Teaterinteressentskapet leide ut til Trondhjems nationale Scene, som det nye faste teateret ble kalt. Halve året skulle Trondhjems Nationale Scene ha tilhold i teaterets lokaler i Trondheim, og resten av året skulle teateret på turné. Thora ble teatersjef og tok med mange av elevene fra undervisningen hun hadde bedrevet. Aftenposten beskrev valget av henne som sjef som et intelligent grep. Det ble skrevet at hun hadde teatererfaring, energi, utholdenhet og evne til å holde humøret oppe.[22]
Åpning og aktivitet
Trondhjems nationale Scene åpnet 15. september 1911. Det var tre åpningsforestillinger og mye avisskriverier. Scenekunstens nye vitalitet og Trondheim som en by i fremgang ble koblet sammen. Byen hadde vind i seilene. Det bar fremover. Thora fikk mange lykkeønskninger ved åpningen.[23]
Men det var et kjør. I den første sesongen var det nye stykker i gjennomsnitt hver ellevte dag, og Thora instruerte dem selv. Også andre sesong hadde hun et «publikumsvennlig» repertoar med blant annet Medusa av Hjalmar Meidell, I lovens navn av Alexander Bisson og Kameliadamen av Alexandre Dumas d.y. Hun satte også opp barneforestillinger som Hans Selands Prinsesse Gullsko. Publikum likte hennes arbeid og kom på forestillingene.[24]
Thora blir dirigert av en mann
Thora Hansson hadde mye kontakt med en Sverre Brandt om kjøp av stykker, ansettelse, dekorasjoner osv. Han fortalte hvordan hun skulle bete seg overfor personalet og foreslo repertoar. Han insisterte også på et operarepertoar og mente at teatret burde holde seg med et 10 manns orkester. Brandt blandet seg også inn i rollebesetningen, og han ville at Aud Egede-Nissen skulle ha sin debut i Trondheim. Det er bevart mange beskjeder fra Brandt til Thora, for eksempel sju beskjeder mellom 23. mars og 23. mai 1911.[25]
Thora sier opp, fordi …
Thora sa opp etter kort tid. Allerede i januar 1913 sa hun opp uten begrunnelse. Hardt arbeid, pengeknapphet og uforstående kritikker? Kanskje hadde hun tatt seg nær av at Nidaros hadde skrevet at det hadde vært dårlig og mindre dårlig kunst på den trønderske scenen. Det bemerkes også i anmeldelser at plastikken er for dårlig i stykkene. Med dette mentes at skuespillerne ikke betedde seg «smukt og utvungent». Nidaros påpeker også overspill og manglende parisisk stil og atmosfære.[26]
Eller hadde oppsigelsen sammenheng med at hun ville styre og ikke fikk frie tøyler til det? At hun var kvinne? Dagsposten skriver 29. mai 1913 at hennes eneste feil var at hun var direktrise og ikke direktør. Det ville alltid være vanskelig for en kvinne å lede et teaterfortak, skrev avisen. Samtidig måtte man innrømme at scenekunsten hadde fremgang på grunn av henne i Trondheim.[27]
En varm avskjed
Den eneste gangen hun selv spilte i et teaterstykke i Trondheim, var i avskjedsforestillingen 30. mai 1913, der hun var fru Alving i Ibsens stykke Gjengangere. Hun gjorde stor suksess og ble varmt hyllet. Og det var fest for henne på Britannia.[28]
Thora stiller krav i Stavanger
Det gikk ikke lang tid før hun fikk jobb som sjef i Stavanger, med å bygge opp et teater der. Kanskje hadde hun lært? Hun var mer tydelig på at hun skulle være sjefen, og dette uttrykkes i et brev hun skrev 27. desember 1913. Hun forlangte en egen regissør, som hun selv ville plukke ut. Regissøren skulle arbeide tett med henne. Hun henviste til erfaringer fra Trondheim og ville ha alle ansettelser innen en bestemt dato. Hun forlangte full kontroll med personalet, og hun ville delta på alle styremøter og ha intim kontakt med styret. Hun ønsket å ha et ord med i ansettelse av maskinsjef og sømmerske, og hun krevde en ryddig kontrakt. Brevet ble sendt under en Amerika-tur hun tok for å besøke nære slektninger. Hun benyttet samtidig anledningen til å se amerikansk teater.[29]
Hun kom tilbake til Norge i januar 1914. Og hun engasjerte en av sine skuespillere fra Trondheim, Arne Toresen. Han skulle også fungere som instruktør, uten tillegg i gasjen. Styret gir henne en månedsgasje på 100 kroner under det forberedende arbeidet og penger til disposisjon for å anskaffe rekvisitter.[30]
Styret tar likevel styring
Styret uttrykker i et brev 28. februar 1914 at det går langsom med Thoras arbeid med å engasjere skuespillere. Dette irriterer henne, hun svarer i brevs form og påpeker at dette har sammenheng med at andre teatre tilbyr høyere gasjer. Og hun understreker at hun søker dannende, pene folk. Hun mener det ikke er så stort utvalg av gode kandidater, og hun ønsker å bruke tid på å etablere et godt ensemble. Hun ønsker kun to åpningsforestillinger, og Bjørnstjerne Bjørnsons Maria Stuart i Skotland står på ønskelisten som åpningsforestilling. Men Thora får ikke gehør hos styret for dette forslaget.[31]
Åpning i Stavanger
Åpningen av Stavangers faste scene var 16. september 1914, og det var Bjørnstjerne Bjørnsons Geografi og Kjærlighet og Henrik Ibsens Samfundets Støtter som ble vist som åpningsforestillinger. Thora instruerte begge og spilte selv Lona Hessel i Samfundets Støtter.
Thora lar seg intervjue i forbindelse med åpningen og sier at hun avskyr pressen. Hun gjentar det og lurer på hva pressen vil. Om de vil vite hennes alder. Til slutt sier hun at hun er 20 år, og så er intervjuet slutt! Opplevde hun alderisme som 65 år gammel kvinne anno 1914?[32]
Et slit, men Thora står på
Thora hadde sine kontroverser også i Stavanger, og blant annet skriver Vilhelm Krag i Tidens Tegn 2. juni 1915 at det ryktes at Thora stilte seg til disposisjon, altså ønsket å gå, om styret ikke lenger ønsket at hun skulle bli. Hun fikk tydeligvis grønt lys for å fortsette, for hun ble på teateret til sin død i 1917.[33]
I motsetning til i Trondheim hadde hun noen roller i ulike stykker. Blant annet spilte hun bestemoren i Eventyret av Gaston Arman de Caillavets, Robert de Flers og Étienne Rey. Hun satte opp de fleste stykkene selv, men hadde også sin sønn, Gunnar Neels-Hansson, til å avlaste seg. Gunnar var også skuespiller. Det var cirka tjue innstuderinger per sesong, det vi si per år. Gunnar hjalp til med sju av disse i årene 1914–1917, så Thora hadde et nesten like stort arbeidspress som i Trondheim.[34]
I et intervju i Vestlandet 5. desember 1914 sier hun at det er et slit fra morgen til kveld. Noen ganger jobbet hun til klokken 6 neste morgen. Hun mener at hadde arbeidsforholdene vært slik på Nationaltheatret, ville det blitt streik. I intervjuet understreker hun at den faste scene i Stavanger måtte få fast støtte fra kommunen. Hun skisserte en støtte i størrelsesordenen 20000 kroner. Og hennes krav fikk effekt. I 1916 fikk teateret 5000 kroner fra kommunen. Dette ble sett som en påskjønnelse.[35]
Thora som instruktør
I anmeldelsene kommer det sjelden frem noe særlig om Thora Hanssons rolle som instruktør, men i nekrologen i Nidaros 13. september 1917 ble det fortalt at skuespillerne hun instruerte ved Den nationale Scene i Trondheim, sa om hennes instruktørrolle at hun var en nidkjær kunstnerinne, som ikke kjente hensyn utover det hennes kunst dikterte. At hun kunne være hensynsløs og svinge tuktens ris for å få gode skuespillere. Sophus Dahl sa til Dagsposten 12. september 1917 at hun var gjennomglødet av den hellige ild, at hun var en fremragende instruktør og en ekte kunstnersjel, og at hun kunne være sårende, men det skjedde alltid av godt hjerte.[36]
Feiring av 45 år som skuespiller
På feiringen av sitt 45-årsjubileum som skuespiller spilte Thora Hansson fru Alving i Ibsens Gjengangere. Hun ble hyllet som den ypperste av skuespillere, på linje med Sarah Bernhardt. I Stavanger Aftenblads anmeldelse 18. november 1916 står det: «[…] hun løftet ved sin kunst, sit dypt menneskelige og forklarede spil denne forestilling op i en sfære, hvor ingen kunde bli uberørt.»[37]
Et feministisk forbilde
Thora Hansson døde 11. september 1917 av en nyresykdom som sakte hadde forverret seg i de årene hun var i Stavanger. Hun ble 68 år. Nylænde skrev at Norges scenekunst i henne hadde tapt en av sine nobleste skikkelser.[38] Nylænde var et av Norges første kvinnesakstidsskrift og ble utgitt av Norsk Kvindesagsforening i Kristiania i periodene 1887–1893 og 1916–1927. Mellom 1893 og 1916 ble tidsskriftet utgitt av Gina Krog.[39]
Nylænde skrev at Thora Hansson var edel som skuespiller og som menneske. Det ble understreket at Thora Hansson var den første kvinne som hadde innehatt stilling som leder for en fast scene i Norge.[40] Ved hennes død forfattet Sofie Reimers et minneskrift, også i Nylænde.
Noen formuleringer fra minneskriftet er:[41]
fenomenal viljekraft ikke lett å omgås ikke kjedelig det fulgte liv med henne enten var hun full av begeistring eller rasende rettferdighetssans fryktløs tok parti for de forurettede god og snill hun var et av de dyktigste mennesker hun var flink med nål og saks sjelden smak sans for skjønnhet hennes veranda i Uranienborgveien var i sin tid den skjønneste i byen
Og i en artikkel i Urd fra 1938 kommer Ingse Vibe med disse beskrivelsene av Thora:[42]
det var muntert og morsomt hos Thora humøret sto i taket åpent hus guttenes venner datt inn og ble
Sønnen Gunnar minnes:[43]
hun trivdes best sammen med mennesker som var yngre enn henne
Og niesen Harriet Hansson forteller i et håndskrevet manuskript:[44]
hun var gjestfri i utrolig grad hun hadde en fortettet energi og overvant alle hindringer
Teksten ble først publisert på tekstualitet.no
Om forfatteren:
Berit Rusten er født i 1950. Scenekunstner og faglitterær forfatter. Har gitt ut Frelsende Tanter og romanifolket (2008), en særs aktuell og vakker bok, Inntrykk. Uttrykk. Avtrykk (2010), en dokumentarbok om Teater Polyfon, som er et teater i Trondheim, der alle aktører er asylsøkere og innvandrere, den NFF-støttede pamfletten Røyk ut New Public Management (2013) sammen med Astri Holm og Magiske timer. Magisk metode (2015), om «teater som metode» i språkutvikling og integreringssammenheng. Alle fem bøkene er gitt ut på Panter Tanter Produksjoner Forlag. Sammen med Astri Holm har hun også utgitt Kreativitet og feministaktivisme på 70- og 80-tallet i Trondheim (Snøfugl forlag 2018). Lever av å være freelance scenekunstner med utgangspunkt i scenekunstgruppa Panter Tanter Produksjoner. Gjorde ferdig sin masteroppgave «Den røde fyrbøteren og partisanbroderiene» i juni 2014 og har anvendt dette materialet i iscenesettelser på Teaterhuset Avant Garden, med tittelen «Den røde fyrbøteren».
Noter:
[1] Artikkel i Nidaros 30.5.1913, i forbindelse med Thora Hanssons avgang som teatersjef. Sitert i Næss, 1989, s. 54.
[2] Video fra arrangementet kan ses her:https://www.facebook.com/jeanettemauricio/videos/10158734574769119/UzpfSTE2NjcwMzU1NzAyNTUwMDoxMTA3MTk0ODUyOTc2MzYx/
[3] Arntzen, 2018
[4] Denne beskrivelsen av Thoras debut i 1871 bygger på en avisartikkel i Stavanger Aftenblad 7.11.1916 i anledning hennes 45-årsjubileum som skuespiller, og er muligens noe romantisert og dramatisert (Næss, 1989, s. 11–12).
[5] Næss, 1989, s. 17–20
[6] Næss, 1989, s. 34
[7] Næss, 1989. s. 36
[8] Næss, 1989, s. 21
[9] Næss, 1989, s. 22–23
[10] Merk her at Christiania skiftet navn til Kristiania. Fra 1877 ble navnet skrevet Kristiania i matrikkel og statskalender, og fra 1897 også av byens kommunale etater.
[11] Næss, 1989, s. 24
[12] Næss, 1989, s. 24–25
[13] Næss, 1989, s. 26
[14] Løkken, 2020
[15] Næss, 1989, s. 27–28
[16] Næss, 1989, s. 28–30
[17] Ingemann 1845, s. 121
[18] Næss, 1989, s. 30
[19] Næss, 1989, s. 37
[20] Næss, 1989, s. 80
[21] Næss, 1989, s. 37–38
[22] Næss, 1989, 3. 43–45
[23] Næss, 1989, s. 48–50
[24] Næss, 1989, s. 50–52
[25] Næss, 1989, s. 47–48
[26] Næss, 1989, s. 52–54
[27] Næss, 1989, s. 53
[28] Næss, 1989, s. 56–57
[29] Næss, 1989, s. 63–64
[30] Næss, 1989, s. 64
[31] Næss, 1989, s. 64–67
[32] Næss, 1989, 70–71
[33] Næss, 1989, s. 74
[34] Næss, 1989, s. 72
[35] Næss, 1989, s. 72–73
[36] Næss, 1989, s. 79
[37] Næss, 1989, s. 76
[38] Næss, 1989, s. 80
[39] SNL, 2017
[40] Næss, 1989, s. 81
[41] Næss, 1989, s. 32
[42] Næss, 1989, s. 32–34
[43] Næss, 1989, s. 34
[44] Næss, 1989, s. 34
Litteratur:
Arntzen, Susanne Fernløf (2018). Feminismens bølger. Publisert i Putsj 21.9.2018. URL: https://putsj.no/artikkel/feminismens-bolger
Ingemann, Bernhard Sev. (1845). Samlede Skrifter. Fjerde Afdelings Tredie Bind. (Romanzer, Sange og Eventyrdigte.) København: Universitetsboghandler C.A. Reitzel
Løkken, Bjørn (2020). Gamle ord og uttrykk. URL: http://www.muus.se/hjelp47ord.html
Mona, Marte (2004). Berømte og gløymde Trondheimskvinner. Oslo: Samlaget
Næss, Trine (1989). Thora Hansson. En pionér i norsk teater. Skuespiller, pedagog, instruktør, teatersjef. Teaterhistorisk selskaps skrifter nr. 10. Oslo: Teatermuseet i Oslo. URL: https://www.nb.no/items/6f4a3eb2b1e39e157d8a5a2f90d24168
SNL (2017). Nylænde. Store norske leksikon. Sist oppdatert 10.5.2020. URL: https://snl.no/Nyl%C3%A6nde