• Anna Lian

Bojarene marsjerer fortsatt

Dramaturgene er i ferd med å ta over norsk teater, skriver vår nye gjesteskribent, Willy Walder, i denne kommentaren. Han etterlyser større risiko hos institusjonsteatrene.



Av Willy Walder



Willy Walder er dramatiker og kunstkritiker.

Alle kvelder i Trondheim ligner denne ene kvelden her jeg sitter og skriver og raser og puster og peser som en andpusten ulv med fast blikk mot grisehuset av mur. Eller kanskje som en full- eller halvgal don Quijote i haltende, hylende galopp mot institusjonaliserte vindmøller. Eller bare surmuler jeg fordi teatret ikke tar tilstrekkelig hensyn til meg som dramatiker. Dramatikerne som er de eneste teaterkunstnere som det ikke finnes plass til i teatret. Som hele tiden må stå på utsiden og som sjelden får bruke ferdighetene sine innenfor veggene. Utestengte spedalske kreaturer som tigger om plass og tumlerom i teaterfellesskapet.




Dramatikere som klager på teatersjefer er en heller gammel øvelse. Og en fortsatt en helt nødvendig øvelse. For teatersjefenes ønske om mye publikum, suksesser og salgbarhet står ofte imot kunstnerens ønske om fordypning og fornyelse. Det kan vi lese om i Goethes Faust fra 1808, et Vorspiel i (et høyst partisk) utdrag:


Direktøren:

Jeg ønsker sårt å behage mengden

Fordi de lever og blir ved livets lest.

Verket står i høyden og lengden

Og blir for hver og én en herlig fest.

De sitter i salen med åpne øyne,

Spente, og som mer spenning kan høyne.

Jeg vet hvordan å treffe folkeånden;

Selv om jeg som aldri før står i vånden;

Mengden er ikke vant med det beste

Og av det vante har de lest det meste.


Dikteren:

Snakk ikke til meg om mengdens tvang!

I deres blikk forsvinner all min diktertrang.

Spar meg for den bølgende trengsel

Som drar meg under mot åndens fengsel.


Direktøren:

Først og fremst vil jeg at mye må skje,

For det som vises er det folk helst vil se.

Om bare det spilles ut heftig og blidt,

Så sitter mengden forbauset og glor.

Og du har i det samme vunnet vidt

Og bredt din plass som elsket bror.


Dikteren:

Jeg finner ikke ord for hva dette er for herk!

En ekte kunster kan ikke følge ditt regime!

Men jeg innser at slik er ditt verk

At juks er din fremste maksime.

Så dikteren skal altså forsverge sin rett,

Den menneskerett som naturen gir ham,

For at du og dine skal være ekspertene?

Hvordan skal jeg røre ved hjertene?

Hvordan kan jeg skrive ordene?

Om ikke en samklang? som begynner ferden

I meg for å slynges ut i verden.


Direktøren:

Når skal du da innse dine plikter!

At du må ta kontroll over din diktning

Om du absolutt vil være dikter.

Det er deg vel kjent hva jeg trenger

Og jeg vil drikke i store mengder

Det brygget du skal koke her og nå.


Teatrene er konservative institusjoner. Dagens teaterledelser har hørt om og anerkjenner nå tjue-tretti år gammel estetikk, og våger å ta ord som det postdramatiske i sin munn. Postmodernisme eller det postdramatiske, angrep hierarkiske strukturer i teatret, og særlig gikk det utover den dramatiske teksten. Det var forsåvidt ikke et opprør mot dramatikken i seg selv, men i måten den framsto som det førende elementet i teaterproduksjonen. Ensemblet skulle først og fremst gjenskape teksten og tradisjonen den sto i. I det frie feltet dukket det opp et annerledes teater med en annen forståelse av hva teatertekst kunne være, og med et helt annet fokus enn det psykologisk-realistiske narrativet (som institusjonene fortsatt lener seg på).


Postmodernismen er en svært innbilsk posisjon, for den antar om seg selv at modernismen nå er over, at den selv er blitt den endelige formen for modernisme. Som om ikke andre hierarkier kan oppstå i en postmoderne tilstand, som om ikke andre kanon og andre metanarrativer vil reise seg. For selv sterkt formulerte påstander, angrep på kunstbegreper og rett og slett antikunst, kan tilslutt bli opphøyd til kanonisk kunst. Marcels Duchamps’ over hundre år gamle Fountain (1917) er pissoaret som har blitt kunst.


Sitatet av Goethe over viser at det finnes historisk kontinuitet; noen har fortsatt definisjonsmakt og andre ikke.


Det har vært en økt profesjonalisering av kunstfeltet utenfor institusjonene de siste par tiårene. Det vil si at det er vokst fram andre strukturer i tillegg til de tradisjonelle, som eksempelvis de programmerende teatrene i Trondheim, Bergen og Oslo (Rosendal Teater, BIT, Black Box) Dramatikkens Hus, og Den Kulturelle Skolesekken. Felles for all denne profesjonalisering er at kunstnerne er fraværende i styringen.


Til og med Dramatikkens Hus (en skulle tro navnet var av betydning?) er styrt av dramaturger – ikke dramatikere! Og estetisk satser de på å lage akseptabel og lojal dramatikk for institusjonsteatrene, uten spor av risiko og nyskapning. Heller ikke i de programmerende teatrene finner vi teaterkunstnere som rådgivere, dramaturger eller sjefer. Allehånde kuratorer og byråkrater og bojarer skal altså avgjøre hva som er god kunst. Og kunstnerne må søke estetisk korrekt for å få komme inn i varmen, og det etter kriterier de ikke selv har vært med på å utforme, men som de likefullt må bøye seg for om de vil seg inn. Selv til Kulturrådet synes det som at søknadsformen er viktigere enn det kunstneriske innholdet. Mesenatenes krevende rådvelde er ennå ikke over.


Dramaturgene er på vei til å ta over norsk teater. Disse teaterviterne viser et stadig tydeligere nærvær. De er med på prøvene, deltar i programmeringen, de blir teatersjefer. Teatervitere presser kunstdramatikken bort til fordel for lengselen etter trygghet og forutsigbarhet. En kunstviter eller teaterviter ser bakover i tid. De vurderer tekster og forestillinger etter fortidige estetiske vurderinger. I deres øyne er dramatikken avleggs, et unødvendig forelegg, et mer eller mindre nødvendig onde.

Disse ikke-kunstnerne har et distansert utenforblikk på kunstutøvelsen og søker i sin teaterviterkunnskap etter fortidige referanser – ja, det der kan ligne litt på Strindberg, Beckett, Pinter, Fosse, osv. Eller de blir alvorlige og viktige og leter etter viktige tema og konflikter i samtiden, og produserer så plakative overskrifter for scenen. Slikt som det i all hovedsak liberale, hvite, middelklassepublikummet allerede er enig i. Eller de dramatiserer romaner som det samme publikummet allerede har lest. Dramaturgene og teatersjefene sørger for at trygghet og gjenkjennelse er det viktigste kriteriet for institusjonskunsten. Derfor blir selv tragediene koselige. At Hedda skyter seg i hodet er ikke så viktig, bare skuespillerne er flinke.

En dramaturg er ingen kunstner, men en kunster kan være dramaturg. En kurator er ingen kunstner, men en kunstner kan være kurator. En akademiker er ingen kunstner, men en kunstner kan være akademiker. En direktør er ingen kunstner, men en kunstner kan være direktør.


Det blir ikke god kunst av at teatrene sier de lager god kunst. Selvskrytet dominerer programheftene, selvtilfredsheten styrer programmeringen. Ingen skal fornærmes eller utfordres (bortsett fra dem mengden ikke liker og som heller ikke er tilstede: Ja, jeg synes rasister er dumme!) og den anerkjente virkeligheten bekreftes motstandsløst og tankeløst. For refleksjonen, ikke minst den kunstneriske refleksjonen, blir fraværende.

Som dramatiker tilhører jeg en delvis ignorert kunstnergruppe. For selvsagt blir det satt opp nyskrevet dramatikk på teatrene. Og det er en dramatikk som tilpasser seg den virkeligheten og de formene teatrene ønsker. En dramatikk som aldri går for langt og som aldri utfordrer den rådende estetikken eller etikken. For det finnes dem som vil være lojale.


Jeg vil heller være vanskelig og utilbørlig. For jeg skriver postdramatisk dramatikk, altså modernistisk. Det vil si at jeg stadig forsøker å fornye meg selv og den formen jeg skriver i, som er dramatikken. Jeg ønsker en dramatikk som ikke lar seg enkelt avlese eller gjenskape, som står langt fra de psykologisk-realistiske framføringene. En tekst som ikke lar seg styre av den lineære fortellingens hang til konstellasjonen årsak-virkning, for den er bare tilsynelatende og er i beste fall den tilslørende. Det er mulig å skrive forskjellig fra fortiden. Det er mulig å velge andre muligheter, søke etter refleksjon og fordypning. Det er mulig å skrive en dramatikk som utfordrer publikum i stedet for å klappe dem på hodet. Og tilslutt er det mulig å skrive en dramatikk som krever helt andre prosesser i prøvetiden enn målet om en ferdig forestilling.


Jeg tror og mener at en god dramatisk tekst gir mulighet til en fordypning teatret i sin overflatiskhet sjelden oppnår. For god dramatikk søker ikke trygghet og forutsigbarhet, men det som er forskjellig fra det rådende, det som blir som ikke blir tenkt over eller tilsidesatt. Den søker det som er forskjellig fra det teatersjefer vil ha og det teatersjefene tror publikum vil ha. Derfor burde teatrene ta inn dramatikerne i teaterhusene. Noen ganger for å skrive dramatikk selvsagt, men ethvert teater burde hatt en dramatiker i stallen for et år eller tre som rådgiver, som dramaturg, som en som kan lage uro, søke etter risiko, dyrke uforstand og annerledes kunnskap. For teatrene i Norge viser i all hovedsak samme akkurat forestilling hver gang: Keiserens nye klær.


Av: Willy Walder.

KONTAKT OSS

Anna Lian

E-post: anna@lianoglian.no

Tlf: 917 17 447

Azra Halilović

E-post: azralovi@gmail.com

Tlf: 920 95 516

Følg oss på Facebook

kulturraadet_sort_stor.png
Munck-studio-logo-grey.jpg
Trondheim Kommune logo.png

© 2020 Anna & Azra bretter opp ermene | Alle rettigheter reservert