• Azra Halilović

Æ e trønder æ å!

I min hverdag bruker jeg mye tid med unge og unge voksne som bor på Saupstad, Flatåsen, Kolstad og Heimdal. Mange av dem er født og oppvokst i Norge med foreldre med en annen bakgrunn enn norsk.



Denne kronikken sto først på trykk i Adresseavisen 26. januar 2019.


Jeg møter mennesker med stor interesse for, film, musikk og teater. Det er mennesker med en kreativ drivkraft og ønske om å uttrykke seg gjennom ulike kunstformer, men de har også stor lyst til å se og oppleve kunst som publikum.


Jeg har også vært i kontakt med mennesker som nettopp har kommet til Norge som flyktninger. Mange av dem har ofte uttrykt at de bearbeider sine sorger og traumer gjennom, skriving, sang, dans, fortellinger og lignende.


Fra tid til annen spør jeg om de har vært på Trøndelag Teater, for eksempel, og svaret er ofte lattermildt: «Nei, er det noe å se der for oss da? Hvor er det? Aldri vært der, nei!»

Så ser jeg heller aldri noen andre enn mine norske venner når jeg er på Trøndelag Teater.


Jeg har et par ganger prøvd å overbevise mine brødre og søstre med minoritetsbakgrunn om at de må komme til Trøndelag Teater, for det er mye bra som skjer der og som de muligens kunne like. Men de lot seg ikke overtale, så jeg ga opp.

Etter hvert har jeg heller snudd blikket mot teatret selv: Hva og hvem er de egentlig? En oversikt over ensemblet viser at skuespillerne er blond, blondere, blondest. Jeg er faktisk blond selv, og det er ikke noe galt med det. Men når ensemblet har en så fattig og på grensen latterlig representasjon av det mangfoldet vi faktisk lever i her i dagens Trondheim, så ser men jo at her er det noe som er galt!



Azra Halilović er scenekunstner og minoritetskonsulent i Trondheim kommune.


Så kan vi lese i teatrets program. Hva er det opptatt av? Jo, vi finner historier om utenforskap og fremmedfrykt, men det er så tydelig «vi som forteller historien om dem» og dette er i beste fall gammeldags.


Jeg forventer mer av et institusjonsteater. Har vi virkelig ikke kommet lengre i Trondheim? Hva gjør det med inkluderingen når Trøndelag Teater har så lite mangfold? Jo, inkludering er så godt som ikke-eksisterende.


Det er ikke nok at Ola og Kari, som har jobbet ved Trøndelag Teater siden år 1894, forteller oss at «det er viktig å være inkluderende og det er fælt å være utenfor». Kjære, Trøndelag Teater, det er ikke inkludering det er nedlatenhet.

Trondheimere med minoritetsbakgrunn kan godt like å gå på teater, ta seg et glass vin, se et teaterstykke for så å dra på kafe og snakke om det etterpå. Mange av oss elsker dette, men vi liker ikke å dra til steder hvor vi ikke føler oss inkludert, der vi føler oss fremmedgjort og sett på som noe eksotisk.


Hvis Trøndelag Teater virkelig mener det er et hus for alle, hvorfor er ikke alle der da? Hva har de tenkt å gjøre med at det de driver med ikke har noe som helst relevans for en stor del av befolkningen i Trondheim?


Jeg spurte en 25-åring på Saupstad, som er født og oppvokst her, om han kjenner til Mads Bones. Han hadde ikke peiling! For moro skyld spurte jeg en kronisk norsk på 25 fra Singsaker om han visste hvem Mads Bones er, og jo det visste han godt, han hadde sett mange forestillinger og ledd seg ihjel.


Ingenting galt i dette selvfølgelig men det sier noe om representasjon og relevans. Husk at det er mange, mange trondheimere som opplever at Trøndelag Teater ikke er deres hus, ikke i det hele tatt, og det bør Trøndelag Teater gjøre noe med.


«Vi har sovet i timen» sier Elisabeth Egseth Hansen om temaet i podkasten «Anna og Azra bretter opp ermene».


Jeg tenker at å sove er majoritetens privilegium.


NB: Denne teksten ble først publisert i Adresseavisen.

KONTAKT OSS

Anna Lian

E-post: anna@lianoglian.no

Tlf: 917 17 447

Azra Halilović

E-post: azralovi@gmail.com

Tlf: 920 95 516

Følg oss på Facebook

kulturraadet_sort_stor.png
Munck-studio-logo-grey.jpg
Trondheim Kommune logo.png

© 2020 Anna & Azra bretter opp ermene | Alle rettigheter reservert