Vi trenger at noen forteller historier som bekrefter at ja, verden er et kaotisk og skremmende sted, men du hører også hjemme her, skriver gjesteskribent Marit Daaland Lesjø.
Av: Marit Daaland Lesjø
Jeg har vært mye ensom i livet, og det er nok en viktig grunn til at jeg alltid har skrevet. Jeg har også alltid lest mye. Jeg tror ensomhet skaper tvil. På deg selv, på verden rundt deg, hva du egentlig betyr for andre mennesker, din egen verdi. Det er konsekvensen av å bli frakoblet verden, fordi mennesker i bunn og grunn er avhengige av sosial kontakt. Derfor er utenforskap så smertefullt. Det kan være en slags dødsangst.
Hva vil vi huske best fra pandemiperioden? Jeg tror mange vil huske følelsen av å være frakoblet og overlatt til seg selv. En insisterende stillhet vi ellers demper med fysisk kontakt og sosial omgang fikk plutselig ubehagelig mye plass å boltre seg på. Sosiale medier er ikke tilstrekkelig, for øyekontakt gjennom en skjerm er en illusjon. Mange savner å klemme. Akkurat det behovet er ikke så sterkt i meg, men når jeg kjenner på lignende behov søker jeg gjerne støtte i bokhylla. Jeg tenker: hva trenger jeg i dag? Latter, lett underholdning, intellektuell motstand, eller en fortrolig samtale? Jeg finner alt i den hylla, og noen bøker er for meg en god, mental klem. De er skrevet av folk jeg aldri har møtt, noen er døde for lenge siden, men de hjelper meg fremover. De har sittet for seg selv og laget byggverk av bokstaver som en presang til verden. Jeg leste akkurat “Å skrive” av Marguerite Duras, og hun mener at forfattere alltid må ha en avstand til andre, ellers ville ingen tatt seg bryet med å skrive bøker. Hun skriver: «Det er forfatterens ensomhet, skriftens ensomhet. For å kunne begynne spør man seg selv hva denne stillheten rundt seg er».
Det siste året har nok mange kjent på ubehaget som følger med stillheten, diffuse spørsmål som plutselig går til angrep uten at man har våpen å forsvare seg med. Jeg er en av dem som oppsøker dette mentale sumplandskapet frivillig. Duras beskriver tekster som et skrik uten lyd og selv har jeg en tilbakevendende drøm hvor jeg skriker og hyler, men har mistet stemmen slik at ingen kan høre meg. Det føles klaustrofobisk, som om jeg innestengt eller utestengt. Kanskje dette kan være et svar på hvorfor jeg skriver, jeg blir kamplysten og får trang til å invitere ensomheten inn i bokseringen bare for å vise at jeg tåler det. Jeg og ordene mine har mentale muskler nok til å slå den i bakken.
Å skrive er altså en introvert kamp, men det er selvfølgelig også basert på et formidlingsbehov. Det ferdige produktet er dødt hvis ingen leser det. Bak alle bøker ligger også et ønske om kommunikasjon, og meningen i teksten vokser når den finner en leser. Ved å gå inn i de mørkeste krokene i seg selv med lommelykt og lupe ligger muligheten til å spre lys også i andre kropper. Man skriver alene og man leser alene, men boka er en møteplass hvor det diskuteres, fortelles og tolkes. Latter, sinne, hengivenhet og tårer. Konkrete bokstaver på papir blir til abstrakte bilder i leseren. Det er unektelig ganske magisk. En felles søken etter svar på ubehagelige spørsmål og intime problemstillinger som presser seg på gjennom stillheten. På den måten er bøker både sosialt og eksistensielt tilfredsstillende. For det sosiale er ikke bare fysisk kontakt. Kunst kan være manifestasjoner på at det finnes andre som leter etter det samme som deg, og skape en følelse av samhold og tilknytning til verden.
Mange synes det er befriende å være mye alene. Men etter et år med sosiale restriksjoner begynner til og med mine mest introverte bekjentskaper å bli lei. Det er nok nå, det er ikke gøy lenger. Bekymring for pandemiens effekt på folks psykiske helse er et tilbakevendende tema. Jeg tenker ofte at det motsatte av angst er sosial tilknytning og det motsatte av depresjon er nysgjerrighet og lekenhet. Sosialt samvær styrker det psykiske immunforsvaret. Det gjør imidlertid kunst og litteratur også, ved å pirre nysgjerrigheten og vekke interesse. Behovet for å leke og utforske ligger dypt i oss mennesker, og når vi er barn bruker vi lek som underholdning, men også til å lære, det er sånn vi utvikler oss som mennesker. Dette stopper ikke selv om vi blir voksne, men det kan være skjult i «voksne» aktiviteter, i jobb og skole, poenget er at vi finner noe som vekker interesse og motivasjon, som gir livet mening fordi det utfordrer oss og dytter oss videre. Hvis vi mister evnen til å interessere oss for noe banker depresjonen på døra. Og hvis vi så blir sittende for lenge i stillheten har vi til slutt bare angsten igjen.
Fordi jeg har lang erfaring som pasient i psykiatrien, hender det jeg holder foredrag for studenter om det som kalles erfaringskompetanse. Da liker jeg å snakke om kreativitet som en motsetning til depresjon, og verdien av å vekke pasientenes interesse. At fysisk aktivitet har en positiv effekt er veldokumentert, men det er også viktig å få i gang den mentale aktiviteten for å fremme psykisk helse og opplevd livsmestring. Kreative aktiviteter er nyttige for å bygge seg opp igjen, for å finne egen motivasjon og vilje til å søke utover, skape seg et liv. Man må også komme seg ut av sitt eget hode for å se andre og skape relasjoner. Litteraturen er en skattekiste for å få nye perspektiver, innsikt, utvikle empati og forståelse for seg selv og andre. Hvis man forstår mer om verden og andre mennesker blir man også mindre redd. Det er iallfall noe jeg har tro på, og tenk om det stemmer, så mange muligheter som åpner seg.
Dette er også en grunn til at det for meg føles meningsfullt å jobbe med ord. Jeg har tenkt at jeg burde bruke erfaringene mine til noe bra og samfunnsnyttig, men det har virket umulig å komme seg tilbake til det ordinære arbeidslivet, både fordi det er vanskelig å få noen til å ansette meg og fordi jeg er så himla redd for nærkontakt med andre mennesker. De siste årene har jeg skjønt at løsningen er enkel. For å være ærlig har jeg tidligere tenkt at for meg er skrivingen en selvopptatt, litt pretensiøs hobby, og at jeg burde finne meg en “ordentlig” jobb i stedet for å være arrogant nok til å tro at jeg har noe viktig å formidle til verden gjennom tekst. Tanken om at jeg ikke er flink nok til å være forfatter var der, selv etter at jeg fikk utgitt min første bok. Men nå tenker jeg: hva så? Hva er «flink nok»? Det spiller ingen rolle. Å skrive er noe jeg alltid har gjort uansett, det er en del av livet jeg lever. Hvis jeg kan bruke det til å nå ut, og det finnes noen der ute som trenger akkurat den boka jeg skriver, at de kan relatere til historien på en måte som lindrer ensomheten bittelitt, er det viktig nok. Jeg vet jo selv hvor mye det kan bety, der jeg står foran bokhylla og leter.
Det er mye snakk om viktige, samfunnsnyttige yrker i denne perioden, og de som trekkes frem fortjener honnør og applaus. De er essensielle for at samfunnet skal gå rundt. Men selv om bøker, film, teater, skulpturer og bilder kanskje ikke er nødvendig for å overleve, vil jeg gjerne slå et slag for kunstnerne. Vi trenger at noen forteller historier om oss, som peker på mulige svar på eksistensielle spørsmål mange sliter med. Vi trenger alt som underholder, gleder, rører og sjokkerer oss. Opplevelser som driver oss fremover og bekrefter at ja, verden er et kaotisk og skremmende sted, men du hører også hjemme her. Selv om du sitter hjemme alene er du en del av et fellesskap, en kontinuerlig samtale uten begynnelse og slutt. Min erfaring er iallfall at med en bok i hånda er du ikke alene. Ikke egentlig.
Marit Daaland Lesjø er forfatter og debuterte med boka Epikrise på Aschehoug i 2020. Hun står også bak Twitter-kontoen Grusomme Marit.
Comentarios