Nær 70 % av kildene er menn og ingen lokale kilder med minoritetsbakgrunn. Det er status etter en gjennomgang av kultur-Adressa i januar.
Vi i Anna & Azra bretter opp ermene har gått gjennom alle artiklene og anmeldelsene som har stått på trykk på kultursidene i papirutgaven av Adresseavisen i januar 2021.
Vi har tatt en opptelling på antall navngitte, siterte kilder og funnet følgende:
Av 121 kilder er 83 menn og 38 kvinner. Det vil si 69 % menn og 31 % kvinner.
Kun én norsk kilde hadde ikke-vestlig minoritetsbakgrunn, dette er kulturminister Abid Raja som er sitert 5 ganger i perioden. Ingen regionale kilder eller utøvende kunstnere hadde ikke-vestlig minoritetsbakgrunn.
Av 18 anmeldelser som sto på trykk i januar omhandler 13 av dem verk med mannlig kunstnere/opphavsmenn (72 %), mens 5 av dem har kvinnelige kunstnere/opphavskvinner (28 %).
Av disse anmeldelsene var 15 av dem skrevet av menn (83 %), og 3 av dem skrevet av kvinner (17 %)
Totalt var 42 artikler/anmeldelser skrevet av menn (61 %), 27 artikler/anmeldelser skrevet av kvinner (39 %).
Ingen av anmelderne eller journalistene har minoritetsbakgrunn.
Reportasjeleder for kultur i Adresseavisen, Børge Sved, svarer slik på tallene han får presentert for januar:
– Når det gjelder kjønn så er ikke tallene der vi ønsker å ligge, og dette er ikke tall vi er
fornøyde med. Samtidig er dette noe vi har jobbet aktivt med over tid, både i kulturredaksjonen og i hele Adresseavisen, hvor vi har et mål om 50/50 fordeling mellom mannlige og kvinnelige kilder. Vi rapporterer på kjønnsbalanse blant kildene våre ukentlig, og min oppfatning er at det er litt jevnere fordelt om vi hadde sett dette over et lenger intervall. I januar har vi også hatt en større gravesak om kompensasjonsordningen der det har vært mange mannlige involverte over flere saker.
Det er også en stor overvekt av menn som skriver anmeldelsene (83 %), og 72 % av anmeldelsene vi har gått gjennom er av verk av mannlige kunstnere. Hvorfor er dette så skjevfordelt?
– Når vi ser på alle anmelderne våre, både frilansere og fast ansatte, så har vi omtrent
50/50 på kvinner og menn, men når det likevel slår skjevt ut handler det om at de to faste anmelderne våre, som er menn, står for en stor del av anmeldelsene. Nå har dere kun sett på anmeldelser på kultursidene i papiravisen og da blir heller ikke tallene helt riktige. Noen av bokanmeldelsene står for eksempel på trykk i Ukeadressa, og i januar var 7 av 13 bokanmeldelser av kvinnelige forfattere.
Hvordan kan dere sikre at anmelderne deres er representative for det mangfoldet vi har i befolkningen og kan speile denne når det gjelder faktorer som kjønn, klasse og etnisitet og så videre?
– De som er anmeldere hos oss er veldig reflekterte og har et blikk også utenfor det kjønnet eller den livssituasjonen de selv er i. Jeg har veldig stor tiltro til anmelderne våre, vi har også gode diskusjoner i forkant og gir dem tid til å sette seg inn i det de skal anmelde. Når det er sagt så tror jeg ikke det er noe tvil om at vi også hadde hatt godt av et større mangfold og anmeldere med flere ulike utgangspunkt. Det er en problemstilling vi er klar over, og vi forsøker å forbedre oss så godt vi kan på dette.
Av totalt 121 kilder i januar er det ingen lokale kilder med ikke-vestlig minoritetsbakgrunn. Hva skyldes det?
– Det stemmer nok at vi ikke har hatt det i januar, og det har igjen ført til at vi har diskutert internt om vi har de riktige nettverkene for å plukke opp alt. Vi har nok en blindsone der, det er ikke noe å legge skjul på.
Hva kan dere gjøre med det?
– Det bli nok ingen nye, faste ansettelser i kulturavdelingen med det aller første, men vi kan uansett gjøre mer. I første omgang kan vi bli mer bevisste på den blindsonen vi har. Samtidig er det viktig å understreke at vi ikke diskriminerer eller holder noen aktivt utenfor ...
Men dere gjør heller ikke noe aktivt for å få noen inn ...
– Nei, det har det ikke vært et spesielt fokus på det. Jeg tror det må gjøres mer aktivt framover, vi må ha et blikk for det. Noen redaksjoner lykkes bedre, sånn som NRK. De har hatt dette på agendaen lenge, og du ser at de har større mangfold blant de ansatte.
Og så vil jeg si at det dere gjør også er veldig viktig og bidrar til å skape intern debatt hos oss. Det er sunt at vi i media også får kritikk. Det er noe med hvordan en tenker at det ligger an, og så få det presentert og se at slik står det faktisk til. Vi har helt klart også en påvirkning på hva vi velger å vise fram og ta opp, og vi må jobbe mer med å finne ut hva det er vi ikke ser, hva vi går glipp av. Det skal vi bli flinkere til.
– En enorm underrepresentasjon – Vi heier på denne typen telling og kartlegging. Å samle konkrete tall er et viktig første
steg i mangfoldsarbeid, sier Victoria Øverby Steinland, prosjektleder i organisasjonen Balansekunst som jobber for et likestilt og mangfoldig kulturliv.
Øverby Steinland forteller at funnene i undersøkelsen dessverre ikke er unike og at en rapport fra Retreiver i 2019 viste tilsvarende tall.
– To tredjedeler av kildene som representerer kulturbransjen er menn. Personer med flerkulturell bakgrunn utgjør kun to prosent av kildene. Det samme viser en rapport fra IMDi fra 2017: Personer med flerkulturell bakgrunn utgjør kun 2 prosent av kildene i norske medier. Det er en enorm underrepresentasjon når nesten en femtedel av befolkningen har flerkulturell bakgrunn.
En av forklaringene bak skjevfordeling av kilder i kulturjournalistikken kan tildels sies å være en avspeiling av den skjevfordelingen som er i bransjen, mener hun.
– Vi vet fra forskning av dette er en mannstung bransje hvor minoritetsgrupper er underrepresentert. En utpreget nettverkskultur kan også prege hvem som kommer til orde, sier Øverby Steinland, og legger til:
– Her kan kulturjournalistikken spille en viktig rolle. Mangfold avler mangfold. Ved å jobbe aktivt og bevisst for å synliggjøre et mangfold av stemmer, kan kulturjournalistikken tilby rollemodeller som flere kan kjenne seg igjen i. Det er viktig at bransjen oppleves som tilgjengelig og attraktiv for alle.