• Anna Lian

LEKENDE PÅ LETING

Scenekunstner Ibrahim Fazlic har skrevet koronabrev fra en rampegutt i husarrest.


Foto: Hanna Fauske

Jeg trives.

Jeg tror ikke det er helt greit å si det, men jeg tenkte jeg skulle si det likevel:

Jeg trives.

Selv om det er en internasjonal krise, og jeg forstår at økonomien i mange land er truet, og jeg forstår at mange har dødd og enda flere kommer til å dø. Men. Ja, det er et «men» her. Fra et individuelt, egoistisk perspektiv: trivselsfaktoren er høy. Den er ikke helt på topp, men den er nesten det. Sett fra et individuelt og egoistisk perspektiv, et perspektiv som er helt i tråd med i alle fall min egen natur som vesteuropeer. For den internasjonale husarresten har påpekt hvor mye det betyr at jeg befinner meg akkurat her under pandemien, og den påpeker hvor privilegert jeg er, også innad i min egen kontekst, for jeg kan jo tross alt skrive.

Og mens jeg skriver leker jeg med tanken på å ha blitt satt i husarrest, ikke den husarresten veldig mange andre er låst inne i nå, men rampete tenåringsgutters husarrest. Og stadig innser jeg at virkeligheten er en helt annen: I virkeligheten taster jeg sløvt i vei på et tastatur nedklisset i godteri og tenker at det ikke finnes noe mere interessant innhold. Ikke on-line. Ikke off-line.

Teatrene har blitt stengt, og vi får hverken lov til å formidle for et publikum som befinner seg i samme rom som utøverne eller ha prøver med flere utøvere. I alle fall ikke som vi pleide å ha dem før – og det er stille. Alt er plutselig mye stillere enn før og det virker som om alt har sakket farten betydelig. Jeg har pusterom og tenkerom og fokus, og det er lite som haster for det fortelles om at pandemien kan vare i et og et halvt år. Plutselig har hele verden gått inn i en tilstand jeg er komfortabel med å skape i, og jeg trives. I alle fall foreløpig trives jeg, men vet jo at uten input er outputen hul, og konsekvensene dirrer der framme et sted når husarresten nærmer seg slutten. Vel, jeg får ta dem når de en dag kommer. Dette skal jo være mer positivt orientert, for fra bak skrivepulten begynner formidlingstrangen å melde seg. Om man har skrevet en scenetekst uten skuespillere til å tygge den og en scene å spytte den på, finnes da egentlig arbeidet? Om et tre faller i skogen vil ikke en gang coronajoggerne som befinner seg i nevnt skog høre det fordi de når som helst kan skru av skjermen. Teateret kan man ikke skru av.

Noen kunstnere tar sine første, forsiktige steg ut i nytt digitalt farvann vel vitende om at vi alle befinner oss i samme båt og om vi vil skape, kan vi ikke gjøre det slik vi er vant til å gjøre det.

Ingen av oss vet vel egentlig helt hva det er vi holder på med, og nettopp derfor er kanskje denne perioden særlig verdifull for meg. Pandemien og husarresten vi alle er satt i har bragt i alle fall min egen praksis tilbake til utgangspunktet. Jeg leker med kunstformen i større grad enn jeg kanskje har våget å leke med den før. I alle fall formen. Jeg tar risiko – ekte risiko, den type risiko som faktisk kan gå pinlig galt. Det er mest sannsynlig at det vil gå pinlig galt. Jeg tar denne risikoen fordi jeg er innforstått med at vi alle er i samme situasjon og jeg håper at vi unner hverandre å gå på trynet.

Unner vi hverandre å gå på trynet i større grad enn vi gjorde før husarresten?

Jeg håper det.

For jeg tryner. Til nå har jeg trynet, og jeg kommer til å fortsette å tryne når jeg skal i gang med videre digitaliserte versjoner av det vi holder på med. For hva er det egentlig vi holder på med? Går det i det hele tatt an å digitalisere det? Jeg vet ikke. Kanskje nettopp derfor er det så gøy. For meg. For jeg skjønner jo at ikke alle har det like gøy som meg. Jeg skriver og kan jobbe under pandemien. Resultatene har, som sagt, ikke vært særlig vellykkede frem til nå, men jeg jobber: Blindt famler jeg etter god digital scenekunst med et mobilkamera pekt mot meg og tenker at de unner meg vel å være søppel nå? Ja, vi må unne hverandre å være søppel. For ingen vet noe som helst, og scenekunsten kommer kanskje til å ha gått gjennom en større omvelting noensinne på så kort tid. Det kan også hende at omveltingen ikke får fotfeste og at vi går tilbake til standarden. Tilbake til standarden er absolutt det mest sannsynlige, men kunstneren vil kanskje ha forandret seg.

Eller kanskje vi ikke vil gå tilbake til standarden. Vi ble jo oppfordret til større digitalisering før pandemien og det er jo faktisk det som skjer. Kanskje scenekunsten oppfordres til å holde seg til de digitale plattformene. Nå er vi on-line, men jeg opplever å være mer off-line enn noensinne. For jeg lykkes ikke, og det er noe befriende med å feile og la feilene strømmes live på det evige internettet, men hvor lenge vil publikum tåle kunstnere i prosess? Hvor lenge vil jeg tåle å være i prosess, for snart kommer jeg vel til å begynne å skamme meg over hva som er der ute og det vil ikke være mulig for meg å fjerne det.

For internett er for alltid – teateret er midlertidig.

Men nød lærer naken kvinne å spinne, og jeg er sikker på at det hun spant i begynnelsen av sin spinning ikke var særlig vellykket, men det holdt henne varmere enn om hun ikke hadde spunnet i det hele tatt, og jeg spinner for harde livet.

Å få lov til å være tilbake til mitt kunstnerskaps utgangspunkt i en så lang periode har i alle fall gjort noe med meg. Gløden av den barnlige skapergleden og risikofryden har blusset opp igjen, og jeg føler meg uredd for å feile. Uredd, ikke fordi jeg er modig, men fordi alle er i samme situasjon. Ingen av oss vet hva faen vi driver med, så hva er det å være redd for?

Det eneste vi må gjøre er (selv om det i utgangspunktet trigger tenåringen i meg): å gjøre som vi får beskjed om. Det er egentlig ikke særlig vanskelig. Dette er, om jeg får sitere Linnea Myhre, en evig søndag.

Du kan gjøre det du vil. Du kan skape eller ikke skape. Du kan forberede deg til dette er over, eller ikke gjøre det. Du kan gjøre akkurat nok for å få til å holde din personlige økonomi flytende eller forsørge deg økonomisk på en annen måte. Vi kan gjøre hva vi vil innenfor rammene. For vi er i samme båt, og jeg vet at det aller meste av det jeg gjør kommer til å være dårlig, men bæsj gir næring til blomster og forhåpentligvis kommer vi oss snart ut av prosessene og finner metoder for digitalteateret. Og rettigheter. Vi trenger rettigheter også på internett, for naken kvinne vil ikke bare være varm – hun må tross alt spise også.

I mellomtiden fortsetter jeg å klamre meg til halmstrå mens vi venter på friskmelding, og jeg er takknemlig for at jeg befinner meg i en situasjon som muliggjør produksjon, for jeg vet at ikke alle har det sånn. Det er ikke alle som anser dette som et etterlengtet pusterom, men jeg håper at vi kan se tilbake på husarresten som også noe fint. Og mens jeg sitter her bak pulten og klamrer meg til halmstrå, husker jeg hvor viktig det er å gå på trynet, for det er i motbakke det går oppover og et knekt bein blir sterkere når det gror. Og jeg blir påmint at selv om vi er viktige for å få det til å henge sammen, er det ikke kunstnerne som nå får samfunnet til å gå rundt. Og jeg tenker at jeg kan fikle litt med greiene mine, eller la være, til jeg en dag slipper ut på scenegulvet igjen.

I mellomtiden har det blitt natt i husarresten og jeg sniker meg uskikkelig ut på on-line-livestreams, men vet at akkurat nå er applausen forbeholdt noen andre. Selv om ikke de heller kan leve på applaus alene.


Ibrahim Fazlic.

KONTAKT OSS

Anna Lian

E-post: anna@lianoglian.no

Tlf: 917 17 447

Azra Halilović

E-post: azralovi@gmail.com

Tlf: 920 95 516

Følg oss på Facebook

kulturraadet_sort_stor.png
Munck-studio-logo-grey.jpg
Trondheim Kommune logo.png

© 2020 Anna & Azra bretter opp ermene | Alle rettigheter reservert