• Azra Halilović

"Jeg orker ikke tanken på at vi skal gå tilbake til verden slik den var før korona."

La meg starte slik alle samtaler starter for tiden: «I disse koronatider ...»




Ja, i disse koronatider kommer jeg på et uttrykk på bosnisk som har brent seg fast i hodet og hjertet: «Zbog ove situacije». På Balkan på 90-tallet innledet man alle samtaler slik. Jeg var barn og forsto lite av hva som foregikk rundt meg, men «zbog ove situacije» sa meg at noe alvorlig foregikk. Samfunnet kollapset fra den ene dagen til den andre. Vi gikk fra fred til krig på ei natt, det føltes i alle fall slik. I ettertid har jeg forstått at den politiske uroen hadde bygd seg opp gradvis i over ti år før det eksploderte.


Likevel: Da jeg en gang spurte min far om han hadde trodd at det kunne bli krig så raskt, kunne han fortelle meg følgende: Bare to dager før beleiringen av Sarajevo, satt han og noen venner på Bascarsija og drakk kaffe og var overbevist at det aldri kunne skje i vårt siviliserte samfunn. Flere hundretusen drepte, etnisk rensning, hundretusenvis drevet på flukt. 30 år etterpå ser vi at situasjon hadde et mer fatalt utfall enn det min far og hans venner tenkte, der de satt med hver sin kaffe i gamle Sarajevo.

Azra Halilovic er fast spaltist i Adresseavisen.


I disse koronatider tenker jeg mye på den første tiden på Balkan, etter at krigen startet. Å gå fra en normal tilstand til unntakssituasjon og krig var så uvirkelig. Denne opplevelsen har preget meg som menneske sterkt. Jeg har ofte forsøkt å forklare dette til mine norske venner som ikke har opplevd krig, hvor absurd det føltes å gå fra vanlig liv til unntakstilstand før du har rukket å si «kjeks». Jeg har forsøkt å forklare det, men jeg fornemmer at de fleste ikke helt tror på at det var så fredelig før krigen, at Bosnia ikke var et velutviklet og oppegående samfunn. Det er som om mine norske venner tenker at det måtte jo være noe der som gjorde at alt kollapset så raskt.


«Tro meg! Det var akkurat som det er her i Norge! Helt likt! Fred og så: Booom, krig!» prøvde jeg å overbevise. Jeg har på en måte forsonet meg med at det virker urealistisk på mange. Men så fikk vi besøk av en ubuden gjest, Covid-19, viruset som satt oss alle ut av spill. Nå sier ikke jeg at det er krig eller at Norge har kollapset. Heldigvis, langt ifra det.


Men følelsen av at ting kan endre seg så raskt, at vi mennesker blir satt ut av spill og at hverdagen blir endret og usikker, det har nå skjedd oss alle. En side av meg tenker selvfølgelig at nå forstår de kanskje litt mer av hva jeg mener når jeg forteller historien fra Balkan. Historien om hvordan mitt liv ble endret for alltid i løpet av én telefonsamtale, der beskjeden kommer om at grensene inn og ut av Banja Luka er stengt, at jeg ikke bør dra på skolen og at det er krig.


Og når vi er inne på det å bli forstått: Hvordan skal vi forstå noe som helst av det som foregår i verden i dag? Hvordan skal vi forstå oss selv og ikke minst andre rundt oss? Hvordan skal vi forstå at vi er så avhengig av hverandre at det gjør vondt? Vi har levd våre liv lenge nå med oss selv i fokus, og for det meste uavhengig av andre. Det trodde vi i hvert fall, at vi var uavhengige. Men så kom et virus i lysets hastighet og minnet oss på at nå må vi stå samlet.


Men hvordan? Vi må lære oss å stå samlet om en ny verden. Store ord, ja, men jeg kjenner at jeg rett og slett ikke orker tanken på at vi skal gå tilbake til verden slik den var før korona. Jeg velger å se på dette som en ny sjanse. En ny sjanse for oss til å «reparere» det vi kan. De tiltak som mange land har innført, tiltak som for det meste handler om tilbaketrekning og det å holde oss i ro (og vaske hender!), viser seg å ha positive effekter på miljøet.


Det vi opplever i Norge i dag, kan ikke sammenlignes men Balkan på 90-tallet. Jeg blir irritert når folk drar paralleller mellom korona og krig. Ja, jeg er i selvpålagt karantene, går ikke ut og møter ikke andre. Men jeg er ikke redd for at naboen som vi har vært venner med i hele mitt liv, skal banke på døra og drepe oss. Det kan skje at vi blir syke, en av mine nærmeste er i risikogruppa, og det gjør det sårbart. Men vi er så trygge som vi kan være. Samtidig er det mange rundt omkring i verden i dag som sitter i en ekstremt vanskelig situasjon. Mennesker som i utgangspunktet har vært sårbare, er nå enda mer utsatte. Det er dem det går hardest utover.


Min verden, slik jeg kjente den, ble endret for alltid en morgen i april i 1992. Livet, som jeg kjente det, forsvant. Jeg kommer for alltid til å bære en sorg med meg som følge av dette. Men dag for dag, litt etter litt, ble en ny verden og et nytt liv til. Og i dag, en aprilmorgen i 2020, kjenner jeg at verden endres igjen. Denne gangen har jeg en sterk følelse at det ikke handler om meg, mitt og mine. Det handler om felleskap, om oss, om en ny og mer forbundet verden. «Zbog ove situacije» betyr «på grunn av denne situasjonen». «Zbog ove situacije» er hverdagen vår endret. Jeg mistenker at det ikke blir det samme etter at dette er over. La oss dra sammen i retningen av mer åpenhet, mer felleskap og ikke minst mer kjærlighet.


Denne teksten ble først publisert i Adresseavisen.

KONTAKT OSS

Anna Lian

E-post: anna@lianoglian.no

Tlf: 917 17 447

Azra Halilović

E-post: azralovi@gmail.com

Tlf: 920 95 516

Følg oss på Facebook

kulturraadet_sort_stor.png
Munck-studio-logo-grey.jpg
Trondheim Kommune logo.png

© 2020 Anna & Azra bretter opp ermene | Alle rettigheter reservert