• Anna Lian

Hvis du ikke kan lure deg selv må du bli lurt av noen annen

Gjesteskribent Tommy Olsson skriver rått og personlig om barndom, døden og løgnen – og om hvorfor det å skrive er å skjule noe.


Tommy Olsson med sin far rundt 1963/64.

Av Tommy Olsson.


Det er selvsagt dønn umulig, men jeg tenkte forsøke å fortelle om noe som er helt sant, og hvorfor det er så dønn umulig. Dels fordi jeg har hatt grunn til å foreta noen introspektive ekskursjoner i det siste, og dels fordi spørsmålet uansett står sentralt for alle skrivende mennesker. Fordi det å skrive er å skjule noe. Kanskje ikke nødvendigvis lyve, men aktivt avlede oppmerksomheten fra alt det der man ikke skriver. Særlig når det kommer til hvordan man fremstiller sin egen person, eller ikke gjør det, som bestandig vil være et illusjonsnummer, og – i hvert fall har det fungert sånn for meg, og jeg tror ikke det er unikt – en form for strategisk merkevarebygging. Dette med at jeg i alle disse år demonstrativt har gitt fra meg så mange, i hvert fall tilsynelatende selvbiografiske, skitne små detaljer, av en art man vanligvis ikke forteller særlig mange, og innenfor en kontekst – kunstkritikk, for guds skyld! - hvor det så åpenbart ikke hører hjemme at det blir morsomt, gjør det bare så mye mere effektivt. Det etterhvert etablerte bildet av meg selv som en over middels løs kanon, bygget opp av heller motstridende komponenter, er jo ikke bare effekten av et fortellerteknisk grep, men også der for å selge noe. Det som er helt sant blir da gjerne et spørsmål om valg, og i beste fall vil det være oppriktig – men bare hvis man selv tror det er sant.

Det er jo ikke sånn at jeg bare sitter og finner på ting, og med få unntak er det aller meste jeg publisert dessverre i alt vesentlig helt korrekt, men bak alle de klamt nærgående skildringene av rusmisbruk og et alt mer sølete og forskrudd kjærlighetsliv skjuler det seg altså noe, og det at jeg nå nevner det, liksom i fortrolighet, dekker bare over det enda mer. Det er sånn det funker – med mindre jeg sier det rett ut hva i alle dager det er som lurer i skyggene av teksten, vil det bare bli mer usynlig, og teksten vil paradoksalt nok også bli bedre på den måten. Det skaper jo mystikk, ikke sant? Forsterker allerede etablerte myter. Vekker nysgjerrighet. Og kanskje jeg bare later som jeg er oppriktig? Jeg mener, det er ikke nødvendigvis sant, noe av det bare fordi jeg sier det er det – det kan jo være jeg lyver når jeg sier det er sant. Tross alt, dette er noe jeg har øvd på siden jeg var barn, og det er nettopp det jeg skal prøve å si noe sant om. Dette er mitt 57 år i verden, og jeg er en fyr som skjuler ting. Mange ting. Dessverre også for meg selv. Eller, mer riktig; det tok meg så her lang tid å innrømme effekten av det, og virkelig se årsakssammenhenger jeg helt frem til nå nylig har vært helt blind for; Hvorfor det å skjule ting, og etterhvert bli flink til å lyve overbevisende, under min oppvekst var en helt nødvendig overlevelsesstrategi, og hvorfor jeg sluttet å stole på det foreldrene mine sa lenge før jeg fylte 10.

Det blir nødvendig å ta det helt fra begynnelsen, siden det er der det begynner; En tidlig morgen i november 1963 kom jeg til verden. Det var minusgrader og årets første snø falt utenfor vinduet til fødeavdelingen på sykehuset i Lindesberg, da jeg ble presset ut. Jeg var blålilla i trynet og hadde navlestrengen rundt halsen. Jeg har skrevet om dette tidligere, og gnidd inn poenget mitt med at den spant rundt halsen to runder, men det er et eksempel på den type overdrivelser jeg prøver å unngå. Det var sikkert bare en runde – ingen har sagt noe annet, og at det var to er bare noe jeg har funnet på. Det hovedsakelige poenget er jo der uansett; Jeg hadde Døden med meg inn i dette livet. Selv om det ikke var noe jeg tenkte særlig over som barn, forklarer det en god del for meg som voksen. Sett til hvordan ting utviklet seg derfra skjønner jeg også hvor heldig dette var, fordi man kan bare skjule så mye, og lyve til man mister pusten, men der er ikke noe sterkere kort å sitte med som barn enn Døden. Ikke bare korrigerer det hvordan de voksne forklarer livet, men det er også det eneste virkelig stabile kompasset. Alle livsavgjørende valg jeg har foretatt er på bakgrunn av det jeg ennå ikke visste at jeg visste; at jeg var født med et psykologisk overtak, og at det ukjente var en del av det jeg var. Det forklarer også hvorfor mine jevnaldrende mente det var nødvendig å banke meg helseløs hver dag i ni år, i forbindelse med at vi ble indoktrinert og trenet opp til å fylle vår tiltenkte plass i fabrikken. Unger merker avvik fortere enn voksne. Det forklarer også hvorfor overskridelsen ble en så sentral metode for meg, først som utagerende tenåring, så som den sortens billedkunstner som får merker på kroppen av arbeidet sitt, og til slutt som gammel sint mann foran en skjerm – fordi det er vanskelig å akseptere menneskeskapte grenser når man er født med den eneste grensen som teller i et kvelertak rundt halsen.

Dette er en god anledning til å korrigere enda en faktaopplysning jeg har dratt noen hakk for langt. Den gang jeg var det kuleste som hadde skjedd kunstkritikken siden ... eh, den forrige gang det skjedde noe kult, hvis det gjordet det, ble jeg intervjuet i Dagbladets nettutgave, og ga som faktaopplysning at min bakgrunn var white trash. Fordi jeg visste at faren min, som hadde dødd året før, aldri ville tilgitt meg å beskrive oppveksten min sånn. Fordi han var den som hadde vokst opp i seriøst dysfunksjonelle omstendigheter hvor alle var trygdet. Og ikke minst skadet. Han var, i hvert fall da han var ung, lettet og stolt over å ha foretatt den korte, men avgjørende, klassereisen opp til lavere arbeiderklasse. Han hadde en jobb. På fabrikken. Ikke bare det, han hadde fått seg dame, blitt gift, og flyttet langt vekk. Min ankomst var bare logisk og gjorde bildet komplett – helt til jeg begynte å snakke.

Ok, det er her det blir vanskelig. Når man vokser opp er det man har rundt seg det normale – uansett hvor føkka det er. Og foreldrene er rollemodeller og veiledere, siden ingen annen er det, og de aller fleste stoler på at det de sier er sant og riktig. Men jeg hadde altså Døden i bagasjen når jeg kom, og skjønte ganske fort at det å gå til fabrikken etter ungdomsskolen ikke kom til å funke noe særlig – jeg ville kanskje ikke fått like mye juling som på skolen, men fabrikken var et regime jeg hadde måttet slåss mot allerede fra begynnelsen, siden faren min hadde et nærmest religiøst forhold til den. I hans hode var alt annet enn det å gå til fabrikken urealistisk, og den lavere arbeiderklassens tvangsmessige undertrykkelse av seg selv hadde begynt å spise ham innenfra, og gjort ham livredd i forhold til det faktum at også jeg ville vokse opp og foreta egne valg. Panikken han følte ved denne innsikt førte dessverre til at det ble hans livsoppgave å forhindre det. Et sted langt der inne i hodet hans hadde fryktens episenter i tillegg begynt å blinke med skarpe røde varsellamper etter at jeg oppdaget David Bowie: "Hva hvis katastrofen virkelig er fremme, og gutten blir en sånn der? Vokser opp til å bli det aller mest unevnelige og drar skam over oss?" Ikke bare mitt liv, men også hans eget, ville være ødelagt.

Faren min var på ingen måte ekstrem – i hvert fall ikke før jeg endelig kom i puberteten og det virkelig klikket for ham – dette her var konsensus i det mentale landskap hvor jeg vokste opp. Man så aldri en voksen mann holde et barn, eller gå bland hyllene inne på dagligvarebutikken – med mindre han var ugift, og det i seg var jo suspekt. Vi snakker om en verden hvor det ikke står noen bøker i bokhyllene, fordi det er usunt å lese bøker – man får bare en masse jævla ideer av det, blir ufordragelig og går rundt og tror man vet noe. Hvor den virkelige dødssynden for en voksen kar er å fremstå som feminin; Langt hår er greit – det er tross alt 1960- og 70-tall når dette foregår – men absolutt ikke i hestehale, og ringer i ørene utgår noe så jævlig. Gå med paraply er tvilsomt allerede i utgangspunktet, men fullstendig stigmatiserende hvis paraplyen er rød. Og hvis man kommer i skade for å bruke for mange vanskelige ord i forhold til gjennomsnittet – og det er seriøst lavt – vil man, uten unntak, få kallenavnet "Professoren", selv om der allerede er flere uheldige språkbegavede som med senket hode bærer dette stempelet som et kors gjennom hverdagen. Nå må jeg sjekke med meg selv om jeg gjør meg skyldig til overdrivelser, men nei, det er faktisk sant som jeg sier, og jeg trenger ikke gni det inn. Dette er omstendighetene for min barndom, som enebarn i en liten familie som over tid krakelerer i skrekk, og hvor det som i ettertid bare gir mening å tenke på som akutt psykose, holder to voksne og et barn gissel.

Ok, nå blir det ekstra vanskelig. Fordi det lille jeg har skrevet om faren min tidligere handler om den dagen han døde, da han etter noen års total stillhet plutselig ringte meg opp for å høre hvordan det gikk med meg. En svært ukarakteristisk ting for ham å gjøre, og det er fort gjort i ettertid å tilrettelegge hvordan jeg opplevde det, så det har jeg selvsagt gjort, og siden jeg har tilskrevet meg selv en følelse av ubehag som ble bekreftet en time etterpå, når det å skifte ut den blodtrykksdempende medisinen med Viagra fikk en hodepulsåre til å ryke, og han druknet i sitt eget blod, er jeg nesten helt sikker på at jeg ikke følte noe annet enn forbauselse over at faren min faktisk ringte meg, helt ut av det blå, uten annen grunn enn at han lurte på hvordan jeg hadde det. Ellers når familierelasjoner kommer på tale pleier jeg bare parkere spørsmålet med at "vårt forhold var problematisk". Fordi jeg sluttet slett ikke med å skjule ting da jeg ble voksen, og jeg har på en eller annen måte klart å lure meg selv til å tro at ikke bare er jeg helt intakt og uten skader, men at jeg under dekke av støyende anarki og kaos besitter noen form for styring over det her livet – og det gjør jeg jo overhodet ikke. Lureriet sitter i mitt vesen, og det å skjule en masse dritt kunne i beste fall vært en desperat måte å kontrollere i hvert fall noe, men da må man i det minste vite hva det er man skjuler. Og jeg måtte bli så her gammel for å skjønne det.

Og dette her har jeg aldri fortalt noen: Mine tidligste minner av faren min står i kontrast til hvordan det kom til å bli. Han kjøpte en gang et sett med treskjæringsverktøy, og begynte å karve ut relieffer i treplater ved kjøkkenbordet hjemme. Mest fugler. Jeg husker jeg var dypt imponert. Og han hadde en greie for klokker; jeg var ofte med han til urmakeren for enten å kjøpe noen løse deler eller diskutere urverket i gamle bestefarsklokker. Over tid ble det en besettelse, og han utviklet en evne til å få gamle oppgitte urverk til å tikke og vise korrekt tid. Det endte med at urmakeren tilbød ham en jobb. Og det var omtrent der det virkelig skar seg. Vi dro aldri mer til urmakeren etter det. Og det ble ikke flere fugler skåret ut i treplater. Urmaker? Han ville aldri kunnet se sine gamle arbeidskamerater i øynene hvis han sluttet på fabrikken for å pirke i klokker. Og de relieffene – hva skulle han med dem? Han kunne jo ikke vise dem noe sted, og ikke ønsket han å gjøre det heller. Og de kunne ikke brukes til noe. De endte opp i et skap, og det gjorde på en måte han og.

Skrekken for å besitte noe så sært som talent for noe mer avansert enn å se på fjernsyn fikk ham fra den stund til å undertrykke alle kreative impulser, og i kommunikasjonen med meg ble han direkte paranoid. Han, som skydde det fremmede og fryktet det ukjente, hadde begynt å skjønne hva det var for beist han var pappaen til. Skrekken satte seg fast; hvis jeg fant på noe som trakk til seg oppmerksomhet fikk i første rekke moren min svi for det, så det var med henne jeg måtte ta all kamp om hinsides unødvendige restriksjoner, men det forhindret ikke at verden alt mer ble en klaustrofobisk tilstand av plutselige raseriutbrudd og dører som ble stengt veldig hardt. Mamma var redd for Pappa, og Pappa var redd for meg. Og når han var redd ble han sint. Det ble det normale, og det satte en del begrensninger; det var svært sjelden det kom noen på besøk som ikke var en onkel eller kusine. Dynamikken mellom mine foreldre var svært uheldig; For å si det kort og brutalt, faren min hadde i hovedsak to demoner. Den ene handlet om å skille seg ut og ikke passe inn. Den andre handlet om en usikkerhet for fremmede mennesker, som balanserte på kanten til panikk stilt overfor et forslag om å gå på café eller å spise ute. Ikke at moren min gjorde det særlig ofte. Og som enebarn var alt fokus på meg, og jeg ble til et prosjekt det var grunn til å være nervøs over.

Uten noe annet forsvar enn å tilpasse seg og nekte for at frykten var et problem – gå til en psykolog var uaktuelt, ingen på fabrikkgulvet oppsøkte psykolog frivillig – tok denne galskapen full kontroll over faren min, og forvandlet ham til noe i nærheten av en vred, gammeltestamentlig Gud, klar til å la fordømmelsen finne kraft i ordet. Nå som jeg er mer enn dobbelt så gammel som han var da jeg ble født, er det åpenbart at det er et sykdomsbilde det handler om. Men da var det raseriet til han som skulle forberede meg til voksenlivet, over at jeg ikke kunne skjønne det ville gå skikkelig galt hvis jeg ikke ble like redd og åndelig amputert som han. Det er strengt tatt hele poenget med min oppdragelse, å mest mulig frarøve meg det som åpenbart var mine sterkeste kort, siden det var sære greier og folk ville komme til å snakke om det. Men jeg hadde altså Døden. Og jeg fikk mitt forhold til Døden oppdatert syv år etter min fødsel. Dette ser jeg på som ekstra heldig, siden jeg da var gammel nok til å skjønne det som skjedde, og ikke minst huske det etterpå. På vei til legevakten i taxi sluttet jeg å puste, siden halsen min var så håven at det ble helt tett, og jeg sank rolig ned i mørket, som la seg rundt meg som et varmt, mykt teppe av uendelig trygghet, bare for å bli revet tilbake til larmen under sykehuskorridorens lysstoffrør og noen med munnskydd som fikk til å åpne meg for luft. Etter dette stolte jeg hverken på mine foreldre eller noen annen – jeg tvilte på absolutt alt. Gjør fortsatt. Og i valget mellom fabrikken og fullstendig katastrofe kom jeg altså til å velge katastrofen.

Det jeg har skjult så lenge, er det jeg ikke klarte beskytte meg mot; grunnen til at jeg kontinuerlig mister prinsessen og halve kongeriket, igjen og igjen. At dragen aldri er blitt drept, siden jeg feigt kastet fra meg sverdet og løp i motsatt retning. At det livet jeg lever ikke kunne bli annet enn katastrofe, gitt denne oppbakkingen hjemmefra. Når det langt opp i voksen alder blir gjentatt som et mantra, at du ikke vil få det til, setter det seg i kroppen. Det er ikke i sinne jeg skriver dette, eller en gang sorg – det er heller i et sjeldent øyeblikk av selvinnsikt. At jeg burde spurt meg selv langt tidligere; Hva er det for forelder som legger ned all sin energi på å frarøve det ene barnet sitt all selvtillit og tryggheten til å foreta egne valg? Som fortsetter med det lenge etter at ungen har passert 30? Hvordan kunne jeg ikke se det? Det er vanskelig å gjøre internasjonal karriere som billedkunstner. Særdeles vanskelig er det å gjøre det med arbeiderklassebakgrunn. Men hvis denne frykten i tillegg er gnidd inn i deg gjennom hele oppveksten, og du daglig er blitt fortalt at slikt ikke lar seg gjøre, at det bare er til for finere folk – da er det faen kjørt, altså. Da kan du like så greit bli kritiker. Av kritikere forventes det ikke noe annet enn sosiale handikapp og skakke perspektiv, så det er enklere.

Noen mener jeg har gjort det bra. At jeg har kjørt dette etter mitt eget hode og vært svært uavhengig. Det er ikke riktig. Jeg har overhodet ikke fått til det her livet – jeg vet ikke hvordan man gjør, siden jeg bare var forberedt til fabrikkgulvet. Jeg er bare flink til å skjule ting og få det til å se annerledes ut enn det er. Fiksjon, hele greia. Oppspinn. Den som skriver disse radene er en feig liten dritt som aldri har utfordret noe på alvor. Helt mislykket. Blind, fordi jeg var jo klar over hva jeg har forholdt meg til og kjempet imot. Det satt så hardt i meg at jeg ikke klarte å gå på puben alene før jeg var 25 – siden jeg var blitt påført traumer og fobier som ikke var mine. Derfra gjorde jeg metodisk det jeg var aller mest redd for, og der ligger også den solide grunnen til hvorfor jeg etterhvert endte opp som pornograf, og det ikke lenger ble mast like mye hjemmefra om å få seg en ordentlig jobb, men om jeg for guds skyld i det minste kunne gå tilbake til maleriet og bli en ordentlig kunstner – og kunne jeg please bare bli i Norge, og ikke gjøre noen form for karriere hjemme i Sverige. Det var jo en bevisst kamp jeg førte. Faren min drakk ikke, så jeg drakk mye. Han så på TV så jeg hadde ingen TV. Selvsagt var han redd for narkotika – så jeg testet alt jeg kom over. Helt frem til jeg begikk den ultimate dødssynden; å ha sex med menn. Nå, jeg gjorde det i det minste med en viss stil: i katakombene under en kirke i Amsterdam, brettet sammen som en lommekniv, med beine bak nakken, ble jeg skampult som en slem jente av en barsk lærhomse. Selvsagt ubeskyttet, og med en sjenerøs miks av kokain og ecstasy i systemet, som fikk pupillene til å vokse seg ut over nesten alt det hvite i øynene mine i det prostatakjertelen begynte å krampaktig trekke seg sammen og min egen sæd traff meg rett i ansiktet. Det der med overskridelser er ikke noe jeg bare sier, altså – jeg har bestandig lagt streken langt bak meg. Tvilsom ting å finne på for en heterofil mann, men jeg hadde altså en underliggende agenda, og omtrent der trodde jeg det var ferdig. At siste tabu var passert og kampen vunnet, og at jeg var et noenlunde selvstendig individ. Litt forvirret over hvor ekstremismen min noen ganger tok meg – jeg lå jo med flere menn etter det, så det spørs jo hvor hetero jeg egentlig er – men stort sett selvstendig og i vater. Feil. Veldig feil. Det blir aldri ferdig. Demonen i mitt hode lever og virker fortsatt. Det er ikke mange timer siden den fikk lov til å ta styring i feil øyeblikk og slå hardt ned på noen jeg er glad i. Det er sånn det funker. Personligheten min mangler flere sentrale deler, og jeg er til tider sykelig konfliktsky og kan ikke si «Nei» til en telefonselger en gang. For å kompensere min mangel på ryggrad har jeg utviklet en nesten grenseløs evne til å ta dritt. Og jeg har aldri gjort annet enn å lure meg unna, men hilst på Døden noen ganger til underveis for å fremstå som uredd og fryktløs, i første rekke overfor meg selv.

Og jeg har ikke tatt dette innover meg før nå: Faren min var virkelig syk. Det er en hard ting å si, men jeg er sikker på at han i perioder hatet meg. Og hatet meg med en viss intensitet. Argumentene for det er sterke. Han fyrte opp i panna med maleriene mine. Han plukket en random VHS-kassett ut av tingene mine for å se hva jeg drev med på 1990-tallet, og etter det sluttet han helt å kommunisere – til jeg etter to år ble nødt til å spørre hva som var greia, og fikk alle hans mørke vrangforestillinger og konklusjoner rett i ansiktet, med den saftige punchlinen at jeg like så greit kunne være død. I hans øyne var jeg en bifil, narkoman satanist. I praksis var jeg en misforstått 13-åring. Selv om jeg kanskje i tillegg til mye annet også var nettopp en bifil, narkoman satanist – selv om alkoholisert sadomasokist kanskje er mer presist. Ikke at jeg korrigerte det – forskjellen ville ikke blitt forstått. Faren min var en psykotisk kjøkkenbordtyrann som etterstrebet minst mulig kunnskap for seg selv og sin familie. En av de siste gangene vi møttes fortalte han, med stolthet i stemmen, at han ikke lenger kunne skrive. Han hadde ikke skrevet annet enn navnet sitt siden han sluttet skolen, og nettopp oppdaget at han overhodet ikke fikk det til. Selv det å skrive navnet sitt var vrient å få til. Han var svært fornøyd over dette, hadde en sjelden ro i blikket, og smilte.

Jeg må også klare å ta innover meg dette; Det er lite som taler for at jeg er særlig frisk selv, og det hadde ingen annen vært heller av å overleve sine formative år under dette infernoet.

Så måtte jeg selvfølgelig oppleve det, for et par måneder siden, at noen klarte å gi meg så mye dritt at grensen for hva jeg tålte ble passert og hele det her forsvarsapparatet begynte å riste. Omtrent samtidig som en bekjent ødela selvbildet mitt med å si at jeg slett ikke er så god til å skjule ting som jeg tror, og det begynte å føles som at dette livet har holdt på veldig lenge. Marerittet i bakhodet våknet til og begynte å bevege seg. Så begynte ymse folk å høre av seg og lure på om jeg hadde det bra. Tre personer, uavhengig av hverandre, fortalte meg uoppfordret om forskjellige modeller for avrusning, som hadde funket for dem. Jeg hadde sluttet å se meg i speilet, siden jeg liknet på faren min etter han døde, bare mer usunn og ikke like velbeholdt.

Så jeg gjorde det jeg gjør: jeg skrev. Mye. Lenge. Så kom det en dag jeg våknet og inntok det som var blitt min vanlige frokost: Tre glass rosévin, et brett Paralgin forte, to feite linjer med amfetamin, og en alkoholsterk import-øl. Fulgt opp med en kanne kaffe, to speilegg, et svært glass Pepsi Max, og fem-seks sigg. Det var ikke det at jeg reflekterte over komponentene i denne frokosten, men heller det at jeg reflekterte over at jeg ikke reflekterte, som var utslagsgivende. Det hadde fått lov til å holde på i fire måneder, når det saktens ville vært nok med fire dager for å forårsake personlighetsforandringer, men i den prosessen jeg var hadde jeg også skjønt en del om årsak og virkning. Folk går rundt og sier jeg ikke er særlig snill med meg selv på grunn av den type utskeielser, men de vet ikke det jeg vet. At jeg er svært grei med meg selv. Hele tiden. Men kanskje særlig de ganger min rusbruk eskalerer ut i misbruk, og støyen i hodet mitt dempes. Men fire måneder er lenge, selv for noen som egentlig ikke skulle bli så her gammel, og jeg har stille og forsiktig skiftet gir nå. Vet jo hvordan man gjør, siden jeg gjort det mange ganger før. Men det vil bli annerledes; og jeg gleder meg litt, siden sorgen har et navn – og det er et annet enn jeg trodde. Det er enklere å navigere når du vet hva du driver med og hvorfor. Det er mange år siden jeg måtte gi opp å ha klokke på håndleddet – de stopper etter et par dager. Senere fikk jeg vite det er typisk for dem som har vært på vippen til å dø. Jeg snakker fortsatt sant, men jeg ser jo den poetiske logikken i forhold til at faren min kunne få klokkene til å gå, den gang han fortsatt var en virkelig person.

Jeg vil ikke bli misforstått på noe av det jeg fortalt nå: Jeg er helt OK med den serie katastrofer som ligger bak meg. Det er tross alt interessante erfaringer, ofte av et slag det store flertall sjelden kommer borti, og det nytter uansett ikke å angre på noe. Dette er så nært sannheten jeg kommer, selv om jeg er klar over at det er min sannhet. Spørsmålet er hvor jeg går herfra, nå som jeg vet for mye til å leve, men det er jo det samme spørsmålet som bestandig er der, er det ikke? Det har jo hengt ubesvart over meg helt siden den dagen i november 1963 – en søndag – da de endelig fikk meg til å skrike etter å ha fått løsnet navlestrengen fra halsen. Et skrik i protest, som det kom til å vise seg i ettertid. Med Døden som en veiviser til de virkelige men sjeldne øyeblikk av ekte kjærlighet som ville komme. Øyebryn som hakekors over en frossen innsjø, tjukt svart hår, og foreløpig uskadd.

Den første snøen falt.

November var en åpen dør.

Døden hadde et helt liv foran seg.




Tommy Olsson er kunstner, kurator og kunstkritiker i Klassekampen. Han er utdannet ved kunstakademiet i Trondheim og Rijksakademie van Beeldende Kunsten i Amsterdam, og har i tillegg Skapende kuratorpraksis fra Kunsthøgskolen i Bergen.



KONTAKT OSS

Anna Lian

E-post: anna@lianoglian.no

Tlf: 917 17 447

Azra Halilović

E-post: azralovi@gmail.com

Tlf: 920 95 516

Følg oss på Facebook

kulturraadet_sort_stor.png
Munck-studio-logo-grey.jpg
Trondheim Kommune logo.png

© 2020 Anna & Azra bretter opp ermene | Alle rettigheter reservert