• Anna Lian

Begynnelser

Gjesteskribent Siri Gjære har en høne å plukke med april i denne fine teksten om begynnelser, forventning, Trondheims-himmelen og det å vokse på på folkehøyskole.


Begynnelser er fint. Jeg har veldig sansen for begynnelser. Jeg elsker begynnelser – den første leseprøven, det første møtet med et utvalgt ensemble, den aller første gjennomkjøringen av et supervanskelig notebilde som folder seg ut som musikk, å holde et nytt instrument i hendene for første gang. Januar, mandag.

Vi snakket hjemme en dag om hvorfor vi ikke likte søndager så godt, og at det henger sammen med at man gruer seg til mandag, en jevnt over tradisjonelt hatet og nedvurdert dag. Samtidig er det slutten på uka, som skal eller kan oppsummeres, eller bli sett tilbake på, som slipper til en snikende dårlig samvittighet for ikke å ha utrettet nok. Eller det å ikke få gjort nok ingenting, siden hele dagen er åpen og kan fylles med alt: åpne avtaler, åpne aviser, lange serier, filmer som er halvbra, sitting, jogging, ligging. Alt bør skje og ingenting.

Men mandager – ja, takk! Starten på uka, uten en eneste forventning eller krav til ferdigstillelse. Mandag har en tyngde. I mitt synestetiske hode er mandagen en slags tung blygrå masse. Kan ligne på mørke skyer, som Trondheims-himmelen, eller mold som ikke har fått vann, som tørker i sola; en sånn farge. Ingen serveringsfat har denne fargen, men mange av mine klær. Jeg elsker det gråmelerte, det svarte som er tonet ut av lyset og slitet, nyansene utover plagget etter hvor det er eksponert, slitt, eller har en side som er akkurat som ny. Sånn er mandagen for meg, slitesterk, velbrukt, alltid med nye muligheter, full av historie, men ingen krav. Jeg kan gå i motvind og kjenne nye striper komme til på genseren min, ermekanten rakner i blåsten, men jeg kan brodere på ny, med mørkeblått lingarn. Alt kan styrkes, alt kan slites, alt kan brynes; det kan begynne nå. Jeg elsker mandager.

"Jeg velger meg april" – den tittelen har alltid provosert meg. Derfor hadde jeg heller aldri lest diktet, fordi jeg ikke gikk med på det å elske april. Jeg har alltid hatt en slags motvilje mot våren som tar vekk den trygge, hvite, sammenhengende, sakte årstiden, og stiller med ustabilt, vekselvis fuktig, tørt og vindfullt vær. Sola som sprekker i øynene når du går uten solbriller og fryser i glipa mellom buksa og sokkene, alt det stygge som åpenbarer seg fra under snøen, alt slapset, det råtne løvet. Jeg føler meg konstant utsatt for død og tungsinn i april, jeg kan ikke forstå hvorfor Bjørnson skulle velge seg april.

For en stund siden, da vi bodde i blokk og satt ute på grusen på lekeplassen, kom jeg til å uttrykke min misnøye med våren. Det var flere foreldre der, og som vanlig prøver vi å ikke tråkke over noens grenser og være bedrevitende, men min tirade mot våren ble møtt med «jeg tenker alltid at det er da alt begynner, da alt settes i gang – er det ikke sånn, da?»

Hvordan kan man ikke tenke på våren som en begynnelse, lurer du kanskje på. Hvor kommer den ideen fra? Flere jeg kjenner, i musikk- og teaterbransjen deler denne motviljen mot vår, og får av og til en tyngre depresjon i årstidsskiftene frem mot sommeren, mens høsten blir tatt imot med åpne strikkagenser-ermer og pløying av mark, vin og delt kjærlighet. Frukt framfor spirer, mørke framfor lys. Mørket er stabilt, gjør det mulig å holde seg i ro og fordype seg.

Omtrent samtidig med at denne med-forelderen sa at våren var en begynnelse, gikk det opp for meg hvorfor jeg alltid har tenkt på våren som en avslutning. Jeg vokste opp på folkehøgskole – "livets skole er den beste, men folkehøgskolen tar kortere tid!» var slagordet en gang på 70-tallet. Og jeg levde med elevene, snek rundt i gangene, så på hvordan de opererte i flokk og alene, nøt å være en søt unge som fikk tilgang på all denne ungdommen, uten å se noe til alle intrigene, plukket tyggis fra den store samlingssalen og røykte stumper i røykeskuret. Vi samlet alt søppelet de la igjen i form av Hjerterevyen og Starlet, da de dro, og da de dro gråt de. Det var altså en kaskade av gråt, en dag nært opp til 17. mai, alle i finstas, alle sto de og gråt i koret som sang «møtes og skilles er livets gang», og faren min spilte piano til og gledet seg kanskje til den lange sommerferien, mens jeg betraktet denne forferdelige sorgen, denne adskillelsens smerte som rev i ansiktene til denne ungdomsflokken. Og jeg kjente hvordan den grep meg om hjertet og jeg gråt med, og musikken vokste seg større og større og de holdt rundt hverandre, og klemte og strøk hverandre, de hadde store briller og lange kjoler, krøller i håret og guttene hadde fått bart. De gråt og gråt, en etter en kjørte de bort, og skolen ble sakte tømt for ungdom. Triste biler med foreldre som kom og hentet, kjærestepar som kjente på oppløsningen, kasser med småting til å henge opp på veggen. Minnene som skulle forme alle lengsler mot det deilige i livet, for alltid. Vennene som skulle følge med til siste slutt, det evige båndet som knyttes i det første året du er borte fra familien din og du ser deg selv i andres refleksjoner for første gang. Kanskje som en du aldri turte å håpe at du kunne bli.

Så kjørte de vekk og det ble stille, og bjørka sto der så sprenggrønn og spretteklar, og det var rester på storkjøkkenet, men det var så stille. Vi gikk ut i hagen bak spisesalen der måsene fløy over i desperat ekko av seg selv – overrasket over den plutselige stillheten og denne naturens overtakelse over livsdansen igjen.

Kanskje gikk jeg hjem etter at de andre hadde gått over til naboen, og jeg samlet stoler i hagen for å lage teater, men ingen kom. Det var stille. Mamma hadde plantet blomster i bedene, men de skulle ennå ikke få sin primetime før langt uti Olsoktiden –

– Verdals absolutte høytid. Den søte, tunge seinsommeren, den milde, mørkeoransje, kornfulle Innherreds-lufta når høsten banker på ... ja, jeg elsker seinsommeren.

Men nå handlet det om våren; stillheten og det øde. Savnet jeg elevene? Nei – ikke den enkelte, men livet de skapte – dette uforutsette, ustadige, frekke og morsomme og vakre, rabalderet! All denne ufullkomne stilblandingen, og huden og håret, slengbuksene og den oppgitte, viljeløse holdningen. Kunne de bare komme ut og videre! En gang – åh!

Så ble det stille, og det eneste som var igjen var et tomt hus, en brenner bak i parken for pornobladene ingen ville vedkjenne seg, en fontene som gikk av og på, men der vi ikke fikk bade, og Gud forby, ikke kle av oss. Det ble grønnere og det ble sommer, og da reiste alle andre bort og det ble bare enda stillere. Våren – et eneste stort opprop mot stillheten, det som står stille, det som ikke har noen verdens ting å tilby. Tenkte jeg. Og det hadde nok lagt seg der som en forventning i mitt voksne jeg også. Så hvorfor skulle jeg velge meg april? Når det eneste den varsler er oppbrudd og sorg?

Så leste jeg diktet endelig, og ble nødt til å revurdere mine fordommer mot vårelskerne, med Bjørnson i front. For det er ingen soltilbedende, overoptimistisk godværslovsang. Diktet hilser og ønsker velkommen det tvetydige, uforutsigbare, ukontrollerte. Starten, begynnelsen som «volder rabalder». Altså uroen, i det at noe nytt får feste. Dette seigt voksende april-lyset, som avslører, avslutter og setter i gang.

Jeg vil aldri gå med på å elske april. Men jeg har til en viss grad gått med på å anerkjenne den som forberedelsen til en begynnelse, en brytning, en liminal fase, som skal over i noe annet. Som en søndag kveld. April stiller seg villig nederst på rangstigen, med brillene ytterst på nesen og sier at ja, her kommer det som måtte komme, du får ta det rabalderet her, du får seile med denne måneden i storm og stille, og la alle disse forventningene ligge litt. La det være motvind, akk, ja.


April er sterk og grønn, er stigende sevje, varm asfalt og hestehov og luft under armene i den første sykkelturen med usmurt kjede. I den blygrå genseren som er slitt akkurat der, og som viser seg å være blyblå, som Trondheims-himmelen, som kunstneren Vigdis Haugtrø gjorde meg oppmerksom på en gang, i et Facebook-innlegg.

Da himmelen over Trondheim gikk fra å være trykkende og tung, til blyblå, som Vigdis sa, åpnet det seg et vell av nyanser der. Da ble det som virket trykkende og begrensende til et spekter av skjønnhet, en dybde og mylder av muligheter – som det teppet jeg drar over meg i vinteren, som legger seg sammen med det tungsindige og langsomme, som omslutter en lovende seinsommerkveld, som verner om alle spirene, og lar dem komme fram kun når de er klar for det, og de første strålene fra maisola virkelig holder det de lover.


Så mai – velkommen, skjønne milde. Du er hel ved. Deg hilser jeg som en start, som en lang, deilig, fordomsfri mandag.

Så blir ikke søndagen så verst heller, når jeg kan glede meg til dagen etter.

Siri Gjære

Trondheim, 3. mai, 2020.

KONTAKT OSS

Anna Lian

E-post: anna@lianoglian.no

Tlf: 917 17 447

Azra Halilović

E-post: azralovi@gmail.com

Tlf: 920 95 516

Følg oss på Facebook

kulturraadet_sort_stor.png
Munck-studio-logo-grey.jpg
Trondheim Kommune logo.png

© 2020 Anna & Azra bretter opp ermene | Alle rettigheter reservert