• Anna Lian

Å ha noe på hjertet

Vi er utrolig glade for å presentere Siri Gjære som ny gjesteskribent hos oss – og for en start om Tor Ivar, Björk, Judy og Liz.


Tabula Rasa og Utopi, Tor Ivar, Björk, Judy og Liza


Trondheim og Oslo, desember 2019


Jeg kommer akkurat ut fra Antikvariatet i Trondheim etter å ha vært på Tor Ivar Hagens herlige forestilling om da han oppdaga Judy Garland og Liza Minelli – mor og datter som hver for seg sto mer eller mindre stødig på egne ben på de skrå bredder – og Tor Ivar sin vei fra usikker og litt påtatt Iron Maiden-fan på Levanger, til showbiz og rampelyset som endelig fikk ham til å skinne.


Tor Ivar synger helt fantastisk – du hører og ser hvordan instrumentet hans fungerer optimalt, mikrofonteknikk, klangen i stemmen, leken med dynamikk, volum – alt er finslipt for å kunne forme alt dette til noe som fanger vår interesse og oppmerksomhet - og viktigst av alt – vi kjenner at dette er viktig for han. Noe står på spill. I skranglete omgivelser, publikum med jakker på stolene, vi sitter alt for trangt, selv om det er godt med plass. Nidelva glir forbi i et dunkelblått silkemørke der ute og vi ler godt med Tor Ivar når han siterer Kari Bremnes sin «Glede på mørk bunn». Alle veit jo det, at glede på mørk bunn kan være ubehagelig og vondt og godt på samme tid. Men Tor Ivar maler et bilde for oss med historien sin, der vi kan hvile i begge deler, og være trygg i noe nytt. I stemmen hans, i glitteret og de åpne armene som strekkes mot oss – publikummet. Som vil bli underholdt, som tar imot og gråter og ler tilbake. Og applausen, takkegesten.



Siri Gjære er musiker, komponist og gjesteskribent hos Anna & Azra bretter opp ermene.

«Så kem e æ te å stå der å underholde, liksom?», sier Tor Ivar til meg etter forestilling. Han legger armene mot brystkassen og folder hendene, er vakker, nyvaska og sjenert igjen, han ser opp i taket og ut på snøen. Han har hjertet utapå skjorta, kunne noen sikkert sagt om Tor Ivar. Han som akkurat har tatt oss med inn i en stjernestrøm av vidunderlighet, omringet av stemmen hans og glansen fra verdensscenen, i møtet med Liza og Judy som ble en milepæl i hans egen historie, og jeg er så glad for at han satte sammen akkurat dette. Og lot oss få ta del i det. Og bli underholdt. Liza og Judy vill bare underholde, Tor Ivar ønsker å dele, gi oss alt, ikke litt og ikke likegyldig. Noe sant.


«Så kem e æ te å stå der å underholde, liksom?»

Så tar jeg toget til Oslo og har gjort den genistreken å få dobbeltsete i familievogna, for der vil jo ingen sitte hvis de ikke må, men jeg har høretelefoner og gratis underholdning hele turen. Jenta foran meg leker titt titt og syns det er hysterisk morsomt når hun finner en åpning jeg ikke har oppdaga ennå, og vi ler stille og gapskratter begge to.


For jeg hører på Björk, for jeg skal på konsert i Oslo og har brukt tusenvis av kroner på billetter (som skal vise seg å være verdiløse svindlerbilletter – en nedtur som jeg heldigvis er lykkelig uvitende om enda). Og det er så vakkert, det er kniplinger og vev og lyder som jeg aldri har hørt før, tekster som står tydelig ut, ord for ord, jeg ser nye sammenhenger, nye muligheter, jeg leser om Björk – ja hva har skjedd de siste årene med henne? Har det vært stilt? Hvorfor gjør hun så snåle ting, sier folk.


Jeg skjønner at hun har fått noe nytt på hjertet. Hun har vært så langt nede i sorgen at hun måtte tegne sitt eget Utopia, sier hun. Og hun lager det – snirkel for snirkel, vi får komme inn i hennes Utopia, «for å overleve må vi lage vårt eget Utopia», sier hun, og gå inn i det. Ikke riste på hodet over en utopi som ikke finnes og aldri kan finnes – vi må kunne se for oss hvordan det skal bli godt igjen. Hvordan vi kan heles.

Lyden i ørene mine er så dyp og klar - det er snødrev over Fokstugu, hun sier «Fockups of our faaathers» og ønsker for sine barn at de må få muligheten til å gjøre «their own fresh mistakes and not repeat the failures of others» og jeg tenker på mine egne barn, hvor kloke de er og hvor mye dumt de skal forholde seg til – skal de få entre Utopia noen gang?


Jenta foran meg tapper på vindusglasset med fingeren sin, jeg gjør det samme, så peker hun på meg og jeg peker på fingeren hennes og i et sekund møtes de i et Michelangisk skapelsesøyeblikk og hun skratter så godt og jeg skratter stille og jeg hører videre på Björk som synger «Tabula Rrrasa» – kan vi starte med blanke ark?


Hva skal man synge om i dag? Hva skal jeg forme i tekstene mine som gjør dem verdig en melodi? Kan vi synge om håp når det ikke er noe håp? Björk synger om «the focking mist», hun synger om det å kave seg gjennom naturen «and then the body memory kicks in» og jeg ser på snøføyka og forestiller meg hvordan jeg aldri hadde kunne holdt ut der. Så sier kroppen min – joda, det kunne du, mitt eget kroppsminne kicker inn – selv om det er kunnskap jeg aldri har erfart, bare aner.


Hva skal man synge om i dag? Hva skal jeg forme i tekstene mine som gjør dem verdig en melodi?

Ungene går av toget, jeg ser at mammaen deres er veldig flink, selv om det er strevsomt og jenta ikke går med på å ha halsen over lua, det går ikke an. Jeg følger dem ut, og ser at de passer på hverandre.


I Oslo møter jeg min hjertevenn som har bursdag, vi er så glade, skal på konsert og har betalt TUSENVIS av kroner – så kommer vi ikke inn? The fockups av who, sier du? Vet ikke, men noen godhjerta billettfolk ordner det sånn at vi kommer inn likevel.

Stinn av forventning, klar til å entre Utopia – og alt begynner, men jeg hører ingenting av det hun sier, jeg ser fløyter og kor, finurlige instrumenter og fantastiske videoarbeid, men lyden? Skal vi ikke høre teksten? Var ikke det hele poenget, lurer jeg, i den skingrende sounden som dominerer konserten – hadde ikke hun noe veldig viktig på hjertet? Skal vi bare sitte og lengte etter noe vi kan kjenne igjen – når vi skulle entre noe nytt og nyoppdaga, i samstemthet, håp og eufori?


Så tikker togminnet inn – jeg hører lyden fra togturen og ser scenebildet og ser hva hun har på hjertet. Hun vil artikulere et Utopia. For hun stamper med foten og folder ut brystet, stiller seg modig til hoggs. Bretter seg ut, strekker armene mot oss, går sammen med ungdommene på scenen og synger ut i velkjent stil – klangen og styrken i stemmen hennes når ut til oss i fullt monn – Björkminnet kicker inn, og jeg tenker på Tor Ivar som gjorde det samme.


Tor Ivar forteller oss om hvordan det var å vokse opp uten å få være i sitt eget, å drømme og ønske å få være en annen. Han drømte om å få komme ut og bort. Han gjorde det, og fant sitt. Mulig han ikke tegna opp sitt eget Utopia, men han så antydningene av det i kunsten og visste at han måtte følge etter. Og bli en som kunne være i det med hele seg, jobbe og jobbe for å bli sterk nok, solid nok, til å gjøre, være i og formidle sitt Utopia, sin sanne verden.


Björk også – verden lurer på om hun har stilna, trukket seg tilbake, blitt rar – ja, hvem tar med seg en fløyteseptett, et ungdomskor og en matriarkalsk utopi på tur, liksom? Så driver hun og grunner på noe stort. Når et samfunn har brutt sammen, når vi står i Tabula Rasa, sier hun, så må vi lage fløyter for å høre hvordan dette nye, det som vokser fram, høres ut.


For vi må vel dit – til det nye?


Og det er derfor det er du er der til å underholde, Tor Ivar, sånn at vi finner dit.


Siri Gjære, Trondheim, 04.12.2019


Soundtrack/Youtube:

https://www.youtube.com/watch?v=tIWhpI_unCo

https://www.youtube.com/watch?v=Sqbv7cCM5AI

KONTAKT OSS

Anna Lian

E-post: anna@lianoglian.no

Tlf: 917 17 447

Azra Halilović

E-post: azralovi@gmail.com

Tlf: 920 95 516

Følg oss på Facebook

kulturraadet_sort_stor.png
Munck-studio-logo-grey.jpg
Trondheim Kommune logo.png

© 2020 Anna & Azra bretter opp ermene | Alle rettigheter reservert